Efter å ha reddet meg selv på kanten av stupet, ser jeg at det er tre ting som er viktige.
Det første er å ha Fart. Fart det er punktene på livslinjen. Det første tungekysset (som jeg husker selv om det er mer enn 35 år siden; det andre, tredje et cetera er forlengst glemt!), utsikten fra toppen av Statue of Liberty i New York, det første samleiet (mens det andre er glemt), en 17. mai på Lyngøya sammen med Henning, kjøpe båt, første gangen jeg kjørte i mer enn 200 km/t, det første møtet med Hustruen, drikke kaffe på Piazza del Amfiteatero i Lucca med en fyllesyk Merete, og så videre. Uten slike punkter blir livet som sand som renner motstandsløst ut mellom fingrene. Jeg greier ikke å skaffe meg ett i måneden, men målet må være ett i halvåret. Og nå som jeg er oppstått fra de døde (i det minste fra de nedfryste) har jeg begynt på en liste av ting jeg skal gjøre for å ha knagger å henge livet på. For eksempel skal en “10.000 høydemetertur” ikke utsettes; kanskje kan jeg finne en rute som gjør det mulig med 15.000. 20.000? Jeg skal besøke veien i størst høyde i Europa (2.999 moh). Og så videre. Fart er tingen.
Det andre er at jeg skal gjøre er å se fremover. Store endringer medfører stor risiko for feiltrinn. Det er en fare for å bruke mange krefter på hva jeg kunne har gjort anderledes, hvorfor kunne jeg være så dum, og så videre. Derfor må endringsvilje følges av vilje til å se fremover. Målet er å gjøre klisjeen (ser ikke ut til å at jeg greier å lage ‘e) “det finnes ikke problemer, bare utfordringer” til et motto jeg kan leve efter. Med tanke på hvilken innsats som kreves av en mann uten jobb, i et fremmed land er det ikke mulig å øde kreftene på å angre. Fremover er retningen.
Det tredje er å arbeide for forandring; sceneskifte er tingen. Akkurat nå er det absolutt ikke behov for mer endring, men livet må ha endring som det normale. Jeg skal forsøke å legger merke til det hvis jeg stivner igjen, og ta nødvendige grep i tide.