SiToscana Vi i SiToscana formidler fereboliger og opplevelser i Toscana. |
Skrevet av Tage den 30. July 2007
 Av alle de tusenvis små landsbyer som krydrer åskammene i Toscana har vi av en aller annen grunn falt for Cerageto (kjedelig offentlig informasjon her). Det essensielle er at i Cerageto ligger Albergo Villa Verde og her mottas vi alltid med så varm vennlighet at vi vender stadig tilbake. Vi (det vil si Hustruen og jeg ) stoppet der ved en tilfeldighet for mer enn ti år siden, og, som man sier: You can check out at any time, but you can never leave.
I henhold til Wikipedia er porchetta en amerikansk rett som serveres i italiensk resturanter over there. Vi andre heller til å mene det er en italiensk rett som derfor også serveres i italienske restauranter over there. Uansett, hver vinter steker Roberto på Villa Verde en hel gris og hele landsbyen (og vi) tropper opp og mesker oss. Første gangen var Perm og jeg der ved en tilfeldighet; nå er vi der like sikkert som resten av inventaret. Men det er jo veldig lenge fra én vinter til neste, så i slutten av juli arrangeres det hvert år Porchetta in Piazza. Hva er vel to timers reisevei når belønningen er porchetta i slike omgivelser?
Hustruen sitter helt til venstre inntil husveggen. Ellers ser vi grisens hode ligge igjen på bordet.
Skrevet av Sissel den 28. July 2007
 Forleden var vi bedt på middag hos Maria. Inkludert vår arbeidende gjest Sandra (til venstre på bildet) var vi ti til bords. Disse middagene er en livlig seanse med tre generasjoners familie og oss nordmenn som prøver å få med oss samtalene som går på kryss og tvers hele kvelden. De tradisjonelle fire rettene utvides stadig til fem og seks, og denne kvelden var det sjømat som sto i fokus. Vi startet med flere antipasti av ansjos, blekksprut og blåskjell, nydelig marinert og tillaget av Maria. Som alternativ var det også satt fram skinke. Deretter pasta med saus fra havet og som secondo var det både nydelig laksefilet og rosbif. Og desserten var først gode oster, deretter en hjemmelaget terte. Etter et slikt måltid er vi meget mette og ganske øre av all den høylytte praten. Flere samtaler går stadig samtidig og vi prøver å forstå og delta, noe som faktisk går bedre og bedre etter som vi antagelig også selv blir mer lik naboene våre i måten å snakke på. Maria er også landsbykokken som gjestene våre kan leie til sin egen leilighet, følg linken!
Skrevet av Tage den 26. July 2007
 Onsdag 18. juli hadde lokalavisen Il Tirreno (som dekke provinsene Livorno, Pisa, Lucca, Pistoia, Grosseto, Massa Carrara og Prato; opplag ca 80.000) en artikkel om befolkningen i Calci. Det er to ting som er verdt å nevne. Det første er at det bor tre nordmenn i kommunen; det skulle bli Storesjefen, Lillesjefen, og meg. Ellers skriver de at
Turister ankommer fra alle hjørner av kloden. Fra den Skandinaviske halvøy kommer det spesiellt stadig fler nordmenn. Gjestene fra Norge får en god mottakelse i Montemagno og de gjengjelder det på en sympatisk og dannet måte. “Nordmennene utmerker seg på en positiv måte…” sier Anna Maria Venturi, som driver (trattoriaen) del Chiasso.
Så får vi bekreftet det vi har visst hele tiden: Våre gjester utmerker seg!
Klikk på artikkelen for å lese den selv.
Skrevet av Tage den 26. July 2007
  Antona ligger som en malingsflekk på et stort grønt lerret. Litt upraktisk er det sikker å bo her for veien opp til Antona er ganske svingete. For ikke å snakke om veien fra Antona videre oppover. Du kan se et flyfoto av Antona her. Men utsikten fra Antona, den er fantastisk. Vi drakk kaffe på San Pellegrino in Alpe, spiste lunch på Ville Verde, og is i Massa; været var som det alltid er på denne tiden: Blå himmel og sol.
Skrevet av Sissel den 25. July 2007
Hva er vel vakrere og mer forunderlig enn en solsikkeåker i Toscana? I tusenvis står de der på geledd. Snur seg mot sola om morgenen, snur seg fra sola når de er enige (eller kanskje det er èn som bestemmer for alle?) om at nå er det nok sol for i dag. Og i bakgrunnen kneiser sypressene mot den blå himmelen.
Skrevet av Sissel den 25. July 2007
Ikke alle naboene våre har hage eller terrasse i tilknytning til leiligheten sin. Det ser imidlertid ikke ut til å være noe stort problem. Gata er for alle, selv om det egentlig verken er plass til fortau eller sittebenker. Man finner seg alltids et sted, Donatella med sitt håndarbeid og Franco med sin ettermiddagspipe.
Skrevet av Tage den 23. July 2007
Det er utrolig hva man kan få til. For eksempel vet vi nå at det er mulig å ta førerkort (patente) med basis i en liten håndfull kjøretimer. Men det har Karine greid. Beklageligvis har vi enda ikke et bilde av den stolte innehaversken, men dersom noen tør å låne ut en bil skal vi vel greie å få foreviget henne før hun forsvinner avgårde.
Skrevet av Tage den 18. July 2007
 Søndag gjorde vi noe vi har snakket om lenge, nemlig kjøpre opp på Monte Pisano og spise lunch. Oppe på toppen finnes det noe som engang var en stor almenning, som nå vedlikeholdes av private interessenter. Det er en stor gresslette omkranset av kjempestore kastanjetrær, en trattoria, og en bar. Vi gjorde som de fleste andre, tok med oss lunchkurv og satt i skyggen under trekronene og nøt vår rosé. Vel, akkurat det siste er det ikke så mange som gjør: Her i Italia skal vin enten være hvit eller så rosé er det ikke så mye av. Men, uansett, vi hadde det bra. Efter maten ruslet SAM og jeg omkring og så på folk mens Hustruen leste videre i sin krimroman.
SAM har forresten vært arbeidende gjest og arbeidet uavbrutt halvannetn uke med edb og data.
Skrevet av Tage den 15. July 2007
 Hvem skulle tro at jeg hver eneste dag skulle bruke av min dyrebare tid til å lese KB fra Microsoft TechNet? Men med tungt hjerte har jeg akseptert at de løsninger jeg bygger når jeg får gjøre som jeg vil, de er det ingen andre som kan vedlikeholde. For eksempel har jeg isolert nettet som gjestene bruker ved å sette inn en maskin uten bevegelige deler (en Soekris som booter fra flash) som kjører NetBSD og sikrer dobbel NAT. Men for å drifte et nett med slike løsninger krever kompetanse det er vanskelig å oppdrive. For å si det mildt.
 Så, eftersom Verden er som den nå engang er, har jeg valgt å flytte hele mitt nett (som inkluderer både programmer og maskiner) over på teknologi det går an å leie noen til å vedlikeholde (om nødvendig). Tanken er at ved å dokumentere oppsettet, og bruke standard løsninger heller enn de teknisk sett beste, får jeg noe som Hustruen faktisk kan greie å drive på egen hånd. At jeg selv nå ikke forstår en ting av hva som pågår får jeg heller leve med. Jeg liker løsninger hvor man kan håndtere problemer i én komponent av gangen. Men slik har livet blitt.
For å komme ideologene i forkjøpet: Det er altså ikke teknologiens fortreffelighet som er drivkraften, men Hustruens mulighet til å kjøpe seg assistanse som er drivkraften.
SAM er her og gjør det hele mulig.
Skrevet av admin den 9. July 2007
Tiramisu betyr “dra meg opp”, og er nasjonaldesserten i Italia. Den kan lages i mange varianter med for eksempel jordbær eller sjokolade. På middagene her i huset er jeg tiramisu-kokk, og med tiden har jeg funnet min egen måte å lage den på. Varianten er lettere og friskere enn den klassiske oppskriften, med mer sitron og mindre likør og kaffe. Spesielt etter en stor middag med mange retter syns jeg denne versjonen passer best.
Ingredienser (8 porsjoner):
4 eggeplommer
4 ss sukker
500 gr mascarpone ost
Det gule skallet av 1 stor sitron (eller 2 små)
2 kopper espressokaffe
1,5 dl amaretto likør (eller konjakk)
150 gram fingerkjeks
Kakaopulver (ikke søt kakao)
Flat form, ca. 7-10 cm dyp.
Tilberedning:
Visp eggedosis av eggeplommer og sukker. Rør forsiktig inn mascarpone osten, en spiseskje av gangen. Ha i det gule skallet av sitronen(e) – finhakket. Bland espressokaffe og likør/konjakk, og la det avkjøles. Dypp halvparten av hver fingerkjeks i kaffe/likør-blandingen og kle bunnen formen. Kjeksene og eggedosis/mascarpone-blandingen legges lagvis til formen er full. Sett til avkjøling i 2-5 timer. Like før servering siktes kakaopulver på toppen av kaken.
Drikke anbefaling: Moscato d’Asti – søt, musserende italiensk hvitvin.
Tiramisu er ikke noen slankedessert. Trøsten er at den smaker himmelsk!
|
|
Av alle de tusenvis små landsbyer som krydrer åskammene i Toscana har vi av en aller annen grunn falt for Cerageto (kjedelig offentlig informasjon her). Det essensielle er at i Cerageto ligger Albergo Villa Verde og her mottas vi alltid med så varm vennlighet at vi vender stadig tilbake. Vi (det vil si Hustruen og jeg ) stoppet der ved en tilfeldighet for mer enn ti år siden, og, som man sier: You can check out at any time, but you can never leave.
