Dagliglivet i Toscana

Det hele begynner med at jeg våkner av at noen roper på meg. Det er tidlig, og jeg er litt forvirret. Men der hører jeg det igjen – en nabo, kanskje? Tar på meg noen klær og haster til badet, åpner slåene, og titter ut. Først ser jeg ingen og må gni meg i øynene (det er tidlig, tross alt). Så forstår jeg: Det er Bamsefar som roper. Han står der og ser lengselsfullt på meg med dagens føste solstråler på vindskjermen, med splitter ny SAE 80W90 API GL5 hydraulikkolje i girkassen og i kardangen, tanken full av høyoktan bensin, og vil på tur. En rask titt på værmeldingen viser 20 grader og skyfritt; A man has to do what a man has to do!

Jeg har laget et kart med bilder og informasjon; du finner det her. I tillegg kan du klikke på alle bildene for å få se dem i full størrelse.

I tillegg til en villig BMW har jeg også en villig Hustru! Efter en youghurt er hun klar. Egentlig er hun alltid klar, men efter en youghurt er hun helt spesiellt klar! En rask rådslagning og vi blir enige om en tentativ plan. Først østover mot Firenze til Prato. Derefter nordover over et pass i Appeninnene (og ut av Toscana og inn i Emilie Romagna), derefter vestover over en åskam og ned i neste dal, følge dalen sørover over et nytt pass og inn i Toscana igjen, for så å komme ned i Pistoia. Derefter en liten spurt på Autostrada hjem igjen.For å være på den sikre siden legger jeg inn i GPS‘en noen spisesteder i området som vi har besøkt tidligere – man vet jo aldri. Nå er det naturligvis et mål i seg selv å spise seg gjennom stadig nye steder, men noen gamle kjenninger er det alltid godt å ha med. Heldigvis fant vi et nytt sted. Men jeg foregriper begivenhetene: La meg beskrive turen.

Første strekket gikk fra Montemagno og via Fi-Pi-Li nesten til Firenze. Det var nesten ikke trafikk på Fi-Pi-Li denne lørdags morgenen så vi suste uforstyrret avgårde i strålende morgensol. Samtaleanlegget vårt er mer enn ti år gammelt, og fungerer fremdeles utmerket. Når man duver behagelig avgårde på en velsmurt BMW snakker vi om alt det vi ikke har tid til å snakke om i hverdagen. Om Huset i Svingen, for eksempel. Ah, der er en skikkelig utfordring!

Vi skulle bare suse gjennom Signa på vei til Prato, hvor vi skulle nyte dagens frokost-kaffe. Når vi er ute på tur starter dagen med at jeg lager meg en cappuccino mens hun slurper i seg sin youghurt. Og så, efter en times tid, da stopper vi og tar hver vår kaffe og én liten dolce. Helst en soglia con ricotta, om mulig. Når kapteinen er på tur alene er øktene to timer av gangen, men når Hustruen er med, da kjører vi omlag en times tid om gangen. Vi får sett mindre terreng og fler mennesker på den måten.
En gjenstridig enveiskjørt gate, i kombinasjon med ikke oppdaterte kart i GPS’en gjorde at vi fikk se mer av Signa enn vi hadde tenkt. Mye mer. Men da Kapteinen ombord endelig sluttet å høre på ordrene fra GPSen og isteden skrudde på hjernen og brukte øynene til å se på skilt og terreng, da fant vi raskt ut av byen. På en litt trist bar var det trøst å få. Som det skulle fremgå av bildet studerer noen kartet i håp om å kunne komme med noen kloke ord neste gang GPS’en leder oss på avveie.

Én ting jeg alltid setter pris på er å kjøre i fjellene om høsten og våren. Da skifter årstiden med høyden. Her nede i Montemagno er de første tegnene på høst så vidt synlige. De første bladene har falt av de største trærne, men en rose blomstrer i hagen. Når vi kom oppover i høyden var det en helt annen historie. Men selv om høstfarvene var overalt, var det nesten bare i gult. Hvorfor er det slik at farvene virker (er?) sterkere i Nord Norge? Har det kanskje noe med typen trær og busker å gjøre?

Uansett, vi kjørte oppover dalen (det vil si nordover) inntil vi kjørte over passet og kom til Castiglione dei Pepoli. Byen ligger nordvendt og det var kald og rått så vi kjørte rett gjennom. Så svingte vi vestover forbi de to sjøene Lago di Brasimone og Lago di Suvina. Begge er regulerte (til vannkraft) og i en vik i den føste ligger det et stort “forskningsinstitutt for energi”. Det vil si en atomreaktor.
Her oppe var høstfarvene enda klarere og bartrærne stakk seg ut i sin grønnhet. Det er vakkert med høstfarver og knallblå himmel!

Vel nede fra fjellet kom vi til landsbyen Sambuca Pistoiese. Den ligger inneklemt nederst i dalen og også i gamle dager gikk grensen mellom Toscana og Emilie Romagna her. Derfor ble det bygget en festning som i dag ligger ensom og forlatt høyt der oppe. Derfra er nok utsikten fantastisk så dit skal jeg dra en dag jeg har tid.
Det finnes én trattoria på stedet, og vi hadde lunch. I helgene har de sjømat, men den var ikke så god som den vi tidligere har fått på Trattoria Amalfi som ikke ligger så mange milene herfra. Men antipasti var utmerket, og vi (for en passende definisjon av “vi” i familien) stirret med begjær på fire cm tykke Fiorentia på nabobordet. Det var varmt og godt der inne og hyggelig betjening. Hva mer kan man be om?

Vi følger veien nedover dalen, og kommer til slutt ned til Pistoia. Derfra er det plankekjøring hjem. Forresten: Veien fra Sambuca til Pistoia er den gamle Etruskerveien mellom Toscana og Emilie Romagna (som Romerne overtok og rustet opp. Pistoia selv er etablert der den Romerske veien via Cassia fra Firenze til Lucca møtte denne gamle veien over fjellene. Ah – Romere!
På vei ned mot Pistoia ser vi hele sletten nedenfor oss. Vi har Pistoia rett ned, Prato litt lenger mot venstre, og i det fjerne ser vi Firenze. Det er ubehagelig flatt synes jeg.