Når noen har bursdag, da må noen andre gjøre en innsats. Kjøre henne til Venezia, for eksempel. Planen er enkel: Suse til Firenze på Autostrada, kose oss i sakte fart over fjellene, og derefter suse over Po-sletten frem til Venezia. Som sagt, så gjort.
Det er (nesten) alltid høysesong i Venezia, men ved hjelp av Google Earth finner vi et lite hotell ikke langt fra Piazzale Roma (dit man kan kjøre med motorsykkel).
Det er jo ikke mulig å komme seg inn i Venezia med annet enn båt. Selv om vi visste at det var slik ble vi overrasket over at det faktisk er slik – her er ambulansebåter, politibåter, taxibåter, postbåter, buss-båter, lastebåter, og så videre. Dt er tett trafikk i hovedgaten, trafikkskilter, og så videre. Og det er massevis av sorte gondoler med tursiter i. Noen har til og med en profesjonell sanger om bord, akkompagnert av trekkspill!
I dag er det den store dagen, og vi har bestemt oss for at vi skal drikke det som efter sigende er verdens dyreste kaffe: Med utsikt til Piazza San Marco. To cappuccini, to glass vann og én dolce kostet fantastiske 38 euro. Men da er det livrét-kledte kelnere, klassisk musikk fra et lite orkester innleid for anledningen, og altså utsikt til Piazza San Marco. Forsåvidt er det verdt 38 euro, for denne ene gangen. Men den dolce jeg fikk var ikke eksepsjonellt god (men den var god, bevares). For ordens skyld: Det er jeg som har tegnet hjertet med sjokolade i kaffen hennes, ikke kelneren.
Det kommer femten millioner turister til Venezia i året. Det betyr mer enn én million i måneden, eller mer enn 30.000 hver eneste dag. Selv om Venezia var en av verdens rikeste byer i flere hundre år så er det veldig begrenset med plass her ute på holmene. Faktisk er det vanskelig å forholde seg til Venezia, for Venezia er på en måte turister; det er ikke mulig å se noe uten å se det sammen med andre. Ensomme stunder for å reflektere, det er ikke her.
Men likevel finner vi en italiensk bar. Ikke noe skilt, ikke noen meny på engelsk eller tysk, klemt inne i en (meget!) trang sitegate. Vi får vår velfortjente kaffe, og Hustruen reklamerer ivrig for SiToscanas hjemmeside. I forhold til trykket av mennesker i resten av byen er denne lille baren en oase for oss.
Kanskje er det slik at når man bor et sted så fylt til randen med ting som både er vakre, og laget av mennesker, da blir man inspirert. Kanskje er det slik at man blir opptatt av det vakre av å se på vakre ting. Og tilsvarende: Kanskje blir man inspirert til å ikke gjøre noe av å leve med ting som hverken er laget av mennesker: Natur, for eksempel. Hvor ellers vil et håndtak for å lukke et vindu være formet slik at det er et hjerte? Neste gang du åpner et norsk Husmorvindu, sjekk om håndtaket er laget for å være vakkert.
Efter lunch og en skikkelig siesta er vi klar for nye eventyr. Igjen tar vi bussen rundt omkring, og går i de trange smugene. Vi ser på turistene som ser på oss. Og sammen ser vi på kanaler, gondoler, palasser, og båter.
Om kvelden gikk vi på konsert i det som visstnok skal være den flotteste konsertsalen i byen. En diger bygning som har en kjempestor resepsjon nede og sal oppe. Fantastiske fresker i takene, og enorme høye og deilige vinduer med lette gardiner som rører seg sakte i sommernatten. Det var Mozart, Verdi, Rossini, Puccini og Offenbach. Vi hadde veldig bra plasser og det var en flott opplevelse.
Dette er ett av Venezias to millioner spisesteder beregnet på turister. Meny på Engelsk og tysk (ikke italiensk!), massevis av kelnere, på bredden av en kanal med utsikt til palasser fra Rennessansen, dunkel og romantisk belysning. Og priser som står i stil: Her bruker du fort et par hundre euro. På en måte er det helt greit: Du vet i det minste hva du får.
Efter råd fra hotellet fant vi heldigvis en anderledes trattoria. Vi måtte gå tvers gjennom et typisk turist-sted og klemme oss inn i et trangt smug. Der fant vi en herlig trattoria med utsøkt sjømat. Aldri har vi spist en bedre grillet fisk enn denne. Aldri! jeg kan trygt slå fast at kokt torsk med kokte gulrøtter og kokte poteter kan bare gå hjem og legge seg.
Neste dag går med til å ta buss (det vil si en båt) rundt hele Venezia og Murano. Vi går i gatene, ser på palasser, og nyter tilværelsen. Det er litt godt å ikke ha noe program i det hele tatt, bare sose rundt. Vi har ganske mye å gjøre i hverdagen, så å ikke gjøre noe er deilig. Om kvelden besøker vi Venice Jazz Club. Det er Duke Ellington-kveld og vi har noen fine timer.
Siste dagen starter vi med en tradisjonell frokost. Vi kan ikke se Piazza San Marco, og prisen er 3.80 euro. Slik skal det være. Beklageligvis var min svoglia fylt med mela og ikke ricotta, men det er slike slag livet gir en mann av og til.
På veien hjem kjører vi gjennom Chianti, og nyter synet av drueranker med massevis av modne druer som bare venter på å få fylle flasker med den herligste rødvin.
Det er ikke hver dag noen har bursdag, og det er ikke hver dag noen andre får seg en tur til Venezia.