Eftermiddagssol i januar, Cosa
Solnedgang
En dame i familien så på meg med store Bambi-øyne og sa “Jeg blir sååååå glad om du kjører meg til flyplassen….”. Resistance is futile, som man sier på film. Men dermed gikk den dagen, for “flyplassen” viste seg å ligge 350 km hjemmefra. Mye bra å si om hennes Toyota Yaris, men spennede er ikke noe som virker veldig nærliggende. Mye bra man kan si om SS1 via Aurelia også, men heller ikke her er spennende eller utfordrende det første man tenker på. Gitt alt dette, hva kan en mann gjøre?
Like ved grensen mellom Toscana og Lazio ligger romerbyen Cosa. Cosa ligger på en høyde med utsikt over havet like ved via Aurelia. Veien som passerer forbi heter altså det samme i dag som da Cosa ble etablert 273 f.Kr. Den er omgitt av en halvannen kilometer lang mur av kampesteiner som er satt sirlig sammen. Muren er mellom åtte og ti meter høy og hadde 18 tårn. Et fantastisk byggverk i seg selv.
Byen er inndelt i rektangulære kvartaler (3 x 7 gater – som Tromsø). Noen få kvartaler er utgravet og systematisert, men mesteparten av byen stikker opp her og der mellom oliventrærne.
Jeg forbinder romerske ruiner med søyler og templer, Forum Romanum og l’Arena di Verona. Kjempedigre greier. Derfor var det fint å sitte en stund i en olivenlund med ryggen til en beskjeden og diskrét romersk ruin. Så vidt jeg kunne se var jeg helt alene i Cosa i dag. Det bodde 9.000 mennesker her 200 år f.Kr.
Det beste ved solnedgangen var at den fikk frem månen.
Men nå er musen borte og katten kan leke på bordet i ti dager!