Våren 2002
Jeg fant dette gamle bildet. Det er tatt aller første gangen vi så huset; bilen er en leiebil. Beklageligvis inkluderer ikke “vi” Hustruen. Det er PerM man ser tar på seg hanskene nede i høyre hjørne. Det eneste som ikke har endret seg er at huset fremdeles har nummer 72.
Takk til PerM for stoisk ro under dette første møtet!
Vel, med det første stedet som var under vurdering friskt i minne var det ingen grunn til å bli opprørt over nr 72 – dét hadde jo moderne fasiliteter som dører, vinduer, tak og vegger.
Men den opel´n var litt kjedelig – synd den forrige hadde så dårlige nøkler at vi måtte levere den tilbake.
Var det ikke den Opelen vi brukte off-road?
Jeg skjønner dere forelsket dere i dette huset. Godt dere lot følelsene og ikke fornuften ta overhånd;) Det blir ofte litt mer arbeid enn man først tenker og tror…
Var ikke det Alfa-Romeo’en? Eller blander jeg med en annen off-road-episode? Husker det var en gammel gubbe med et esel som snudde fordi veien var for dårlig (for eselet!)…. Ah, rygget ikke du hele veien tilbake, med meg som los? Alle 8 km?
Jeg husker en flott snarvei, som ble til en krøttersti, og en lang, lang ryggetur. Vi brukte en grå Alfa Romeo da vi kjørte en dame til Milano midt på natten (efter å ha spist middag på Trattoria da Odo). Da bodde vi på Calci Hilton, tror jeg.
Huset var altfor stort for oss, ble det sagt hos megleren. Men Tage sa vel noe slikt som at det kan ikke være for stort, bare for dyrt. Så viste det seg jo også å bli for dyrt etter hvert som restaurering skred fram, men likviditeten bedret seg og det gikk riktig så bra. Det er riktig som Superhue skriver, noen ganger er følelsene viktigere enn fornuften.