Denne uka møtte vi en ny huseier som gjerne vil at vi skal formidle ferieboliger for ham. Vi samarbeider med mange ulike boligeiere og det er like spennende hver gang vi skal treffe en ny – å se hvem vi møter. Denne nye partneren skiller seg kanskje litt ut.
Vi ble litt overrasket da vi kom fram til avtalestedet. Inngjerdet skog så langt øyet rakk, vi var litt usikre, kunne det være her da? Bare en anonym jernport? Plutselig åpnet den seg, automatisk. Det tok vi som et tegn og kjørte inn, opp en lang pinje-allé. Akkurat slik vi har sett det tusen ganger før på film. Vi ble litt revet med og fra baksetet kom det forslag om at SiToscana kanskje burde hatt en cabriolet – det hadde passet veldig godt denne dagen i hvert fall!
Vel, litt opp i bakken ble vi brått revet ut av filmassosiasjonene våre. Rett foran bilen spankulerte to fargerike fasaner. De var litt av et syn, men med kameraet i bagasjerommet mistet vi muligheten til å dele det med dere. (Det skal aldri skje igjen!)
Ved en stor villa sto huseieren og ventet. Vi hilste pent og ble vist inn i huset. Det ble fort klart for oss at dette var litt spesielt. Vi vandret fra det ene gedigne rommet til det neste, fra bad til bad, til ei enorm stue med buede takhvelvinger. Vi gikk ut, til bassenget, til tennisbanen – og til barnepikens hus. Ved siden av villaen lå det et lite, vel, lite og lite fru Blom, lite i forhold til villaen kanskje, men her kan for eksempel barnepiken bo, forklarte huseieren, – og kokken, – og vaskehjelpen. Med villaen følger det en egen kokk som lager ønskede menyer tre ganger om dagen samt en som vasker og rer senger – åtte timer per dag.
Det viste seg at vår nye samarbeidspartner er marchese, en slags greve, og eiendommen vi kom til var på intet mindre enn 5 800 mål. I tillegg til parkområder består den av oliven-, skog- og jordbruksland. Den har vært i familiens eie siden 1532.
Marchesen var en hyggelig mann og viste oss villig rundt. Han snakket entusiastisk om villsvinene, om fasanene, og om den fantastisk gode trøffelen man kunne finne i skogen hans. Stolt fortalte han også om gården sin som ble drevet økologisk.
Han hadde mer å vise oss. Vi la oss på hjul etter hans lille hvite bil. Det førte oss langs smale skogsveier og gjennom nye pinjealléer. Midt i en sving stoppet han, hoppet ut av bilen og viftet med armene – dette måtte vi se! Rett ved siden av veien lå det noe som for oss kunne se ut som en brønn, ca. 3 meter dyp – men det var det slett ikke – det var et “kjøleskap” fra skikkelig gamle dager. Om vinteren, når det var frost, hogde de ut is som de så lagret i dette “kjøleskapet”. Hvor lenge isen holdt seg fant vi ikke ut av denne dagen, men det er noe vi undres over. Enkelte av oss synes å huske noe lignende fra Norge også, ikke akkurat en brønn som dette, men noe de kalte ishus eller noe sånt hvor de oppbevarte is til bruk for å lagre fisk og lignende.
Hele eiendommen er full av skatter. Derfor arrangerer eieren også guidede turer for de som vil vite mer om historien og livet som har vært levd her. Om høsten er det mulig å få være med på trøffelsanking, villsvinjakt og fasanjakt.
Da besøket var over dro vi til nærmeste by for å sjekke “forholdene”, slik vi alltid gjør med nye utleieobjekter. Finnes det en restaurant her som kan være interessant for våre gjester f. eks. – Og ja, det gjorde det. Vi stoppet på den første vi så, og det viste seg å være et godt valg. Vi slo til med papardelle al cinghiale – pasta med villsvin. På turen hjem var det to som gjespet kontinuerlig og kanskje småduppet litt – sjåføren holdt seg heldigvis våken.
Detaljer om disse to ferieboligene kommer så snart vi har det klart.