Min første cache!

Det er mange måter å bli kjent med et nytt sted. At du kunne gjøre det med geocaching, eller caching for de innvidde, skjønte jeg først i går. Da fant jeg min første cache! Karine, den erfarne, og veldig hekta cacheren, dro meg med, pekte og forklarte. En helt ny verden åpnet seg.
Skatten vi fant lå i en plastboks – det gjør de alltid. I boksen ligger det også ei lita blokk hvor man kan skrive navn og tidspunkt for funnet, og kanskje en liten hilsen. Så legger vi alt tilbake der vi fant det. Vel hjemme registrerer vi funnet på ei spesiell nettside for caching.
Jeg visste jo forsåvidt at caching var en moderne form for skattejakt, men at det også ga så mye mer, visste jeg ikke før jeg prøvde det. Caching kan for eksempel være lærerikt. Gårsdagens cache lå i en klosterruin, og for å forstå hvor vi skulle lete måtte vi lese om klosteret. Alt på mobilen selvfølgelig, der og da. Karine leste høyt for meg og nå vet vi mer om historien begge to.
Sosialt er det også. Å gå på skattejakt er morsomt å gjøre sammen noen, og som regel tenker to hoder bedre enn ett. På veien kan du også møte andre som er ute i samme ærend. Da skjer som regel en av to; man hilser og begynner å skravle – om caching selvfølgelig, om den siste cachen, om den vanskeligste man har funnet og sånt. Eller, man forsøker å se ut som en helt vanlig turgåer, som slettes ikke er ute på caching i hvert fall. Det er jo om å gjøre å finne flest mulig cacher, og være først ute og sånt. Vi traff fire slike personer i går, men vi ble ikke lei oss fordi de ikke hilste eller snakket med oss – nei da – vi forstår dem vi.