Like ovenfor Pisa og Lucca, fortsatt i Toscana, skjærer dalen Garfagnana seg gjennom Apenninnene og strekker seg et godt stykke nordover. Her finnes små fjellandsbyer som lever sitt liv mer eller mindre uberørt av turismen og de moderne skikkene i mer urbane strøk. Her har vi vært på mange turer med bil og på motorsykkel. Den første gangen for snart 10 år siden fant vi en slik liten landsby, Cerageto. Tilfeldighetene ville at vi spiste middag og overnattet på stedets eneste albergo/ ristorante/ bar/ internetpoint/ etc. Og vi trivdes. Senere har vi mange minner derfra.
Der spiste jeg fersk gorgonzola for første gang, Tage har ennå bildet av det overraskede og fornøyde fjeset mitt da jeg tok den første biten. Og her smakte vi verdens beste tomater, dyrket i egen hage 850 m.o.h., så røde og full av smak at jeg ennå kjenner sødmen når jeg tenker på det. Men kanskje var det også fordi vi var ferske selv, akkurat i starten på alle de fantastiske oppdagelsene vi skulle komme til å gjøre de følgende årene, med mat og vin, natur, klima, folks vennlighet og store toleranse – i vårt Toscana.
Forrige helg tok vi turen igjen, til Villa Verde i Cerageto. Vi var invitert til å delta på ‘pranzo’ med ‘porchetta’, en årlig fest med helstekt gris. Bildene er tatt under måltidet mens kokken skjærer opp steken og skåler med gjestene, fra kortspillet etterpå og neste morgen med vakker utsikt til snedekkede fjell og da vi ikke fikk start på bilen. Men det er en annen historie. 
