Det er mange måter en MC-tur kan slutte. Noen løfter det hele: Den som inviterer til lunch sier “Dette kjøttet er så fantastisk at vi bare må ha en flaske Brunello”. Noen er mindre gøy: Lageret i bakhjulet kan gå i stykker. Den som hittil har vært vanskeligst å forutse er dagens: Hustruen får matforgiftning på et sted så øde at det ikke engang er dekning for mobiltelefon. Så satt vi der da (vel, hun lå). Efter en times tid kunne vi kreke oss ned til nermeste tettsted. Der fant vi en benk hvor Hustruen lå som en annen uteligger (innpakket i et badehåndkle) i noen timer mens vi fikk tak i hjelp. I den forbindelse må vi berømme Merete som kjørte gjennom hele Toscana for å redde oss.
Isteden for å bringe bilder av bylten på benken tar vi med et bilde fra klosteret ved kirken viet til San Galgano. Hustruen hadde fått inntrykk av at det var en ruin (en kirke uten tak er vel en ruin – hva ellers?) så hun ble mektig imponert. Det kunne løftet turen til noe helt spesiellt, hadde den altså ikke sunket ned av en ussel matforgiftning.
Jeg kjørte hjem alene i mørket og funderte på hvorfor jeg ikke har lastet Concert by the Sea inn i GPS’en slik at jeg kan høre musikk mens jeg kjører.