Det er ikke til å nekte for at vi de siste årene har kommet med en del negative bemerkninger om San Gimignano. Det er ikke tvil om at vi snakker om den mest turistifiserte byen i hele Toscana; det du ser er i bunn og grunn bare kulisser. Det hjalp ikke på vår holdning av vi fikk 103 euro i parkeringsbot der for vår BMW motorsykkel. Men noen italienere bor det da tross alt der oppe på høyden og de må jo spise noe sted. Vi har lett efter en måte å finne de stedene. Anledningen bød seg går.
Noen vi kjenner i Montemagno skulle til området for å kjøpe hvitvin. Vi, det vil si Hustruen og jeg, skulle være med, men hun valgte å bli hjemme for å komme seg efter en liten matforgiftning. Derfor var vi bare fire som efter besøk på en gård som har spesialisert seg på å selge upasteurisert ost, melk, ricotta og smør. Helt ulovlig, naturligvis, men for en smak! Det Gode Liv kommer kommer faktisk foran reglene.
San Gimignano ligger flott til på høyden og tårnene gir et ekstra løft på det hele. Men hvor skal man spise? De lokalkjente visste råd og hadde ringt på forhånd til Enoteca Gustavo (via San Matteo, 29, tlf 0577940057, stengt torsdager). Der presset vi oss gjennom hordene av turister, klemte oss forbi baren, og inn på bakrommet. Og der, der spiste vi rett og slett fantastisk!
Vertskapet fylte store fat med panini med tomater, skinke, peccorino, salsice og alle andre mulige herligheter. Noen kalde, noen varme, men alle helt var utsøkte. Vi startet med en lett Vernaccia før vi dykket ned i en kraftigere, før vi avsluttet med en helt herlig Chianti Classico fra Piggio al Sole. Jeg har aldri kjent en Chianti med så kraftig duft. Til slutt kaffe.
Nå gjenstår bare problemet med parkering. Men nå som jeg vet hvor jeg skal spise blir alt så mye lettere. Når presset av turistene letter skal jeg ta meg en tur på sykkel og lete grundig. Ellers bare må jeg nevne at vertskapet følte seg personlig fornærmet av at New York Times har kalt San Gimignano for “The Manhattan of Tuscany”; de forlangte å få vite hvorfor alt i USA må reduseres til de få tingene de kjenner til.
Derefter bar det avgårde for å hente vinen. Eieren viste seg å være en sveitser som ble lei av å jobbe i IBM og isteden kjøpte seg en vingård utenfor San Gimignano. Vi fikk smake både rød og hvit som bare har vært i tankene noen dager (teknisk sett sats, men du verden så godt!). Glasset han holder i hånden er en merlot som ble presset forleden. Han selger beklageligvis ikke til privatpersoner. Bildet helt øverst av San Gimignano er tatt fra terrassen hans.