Det hele skulle ha startet i Middelalderen. En kappestrid mellom landsbyene i kommunen. En tradisjon alle hadde vært stolt av å holde ved like. Helt konkret: Det hadde vært fint om Calci hadde hatt en 500 år gammel tradisjon på slikt, slik de har borte hos Storebror Pisa. Nå er det jo ingen broer her i kommunen, men derimot mange (oliven)møller. Så der Pisa arrangerer Gioco del Ponte har vi laget oss Gioco del molino. Mens de i Pisa driver med tautrekking (på broen – derav navnet) har vi her en innretning med to store møllestener. Til møllestenene er det festet lange stenger, og utfordringen er å dreie stenene rundt. To landsbyer forsøker å dreie dem hver sin vei. En slags tautrekking, men uten tau; det er Sandra som har tatt bildet av seks pressende herrer. Det stilte seks lag fra kommunen; tre mann pluss en trener på hvert lag. For å skape rette atmosfæren opptrer alle i tidsriktige kostymer (det vil si fra Middelalderen!). Videre, for å vise at Calci ikke er dårligere enn Siena er hver landsby tildelt flagg i forskjellige farver; det hele er nesten som på Piazza del Campo i Siena. Så selv om vi ikke har tradisjon fra Middelalderen har Gioco del Molino noen tiår å vise til; om noen hundre år vil det være en flere hundre år gammel tradisjon! Lagene er vist på kartet nedenfor.
Klikk her for et større kart
Bildene fra prisutdelingen skulle vise at vinnerne ikke var noen smågutter, og sammen hadde en perfekt kombinasjon av store muskler og store mager; skal man vinne i Gioco del molino må laget både ha stor styrke for å dytte det andre laget unna, og stor masse for ikke å bli dyttet på.
Nå finnes det store og sterke folk i Montemagno, men noen fant ut at eftersom Montemagno aldri har vunnet burde vi leie inn tre profesjonelle gladiatorer til å kjempe for oss. Én en snekker, én er smed, og den siste bilmekaniker (han hadde i det minste en (stor) bilmotor tatovert på hele overarmen). Investeringen i gladiatorer viste seg å være smart: “Vi” vant overlegent!
Hva annet kan Montemagno gjøre enn å arrangere middag? Kravet for å kunne delta i middagen er at man enten bor fast i Montemagno, eller er Montemagno DOC; født og oppvokst i landsbyen. Egentlig er DOC en kvalitetsbetegnelse (som brukes på vin) som, blant annet, inkluderer opprinnelse. Trattoria di Montemagno ble fylt til randen av 70 glade Montemagnesere som feiret seieren, pluss tre tilfredse gladiatorer.
Som antipasti fikk vi crostini, cipolline, prosciutto og salame. To primi: Lasagne og pasta med en tomat-soppsaus. To secondi: roastbiff og arista (la oss kalle det svinestek minus kokte grønnsaker, kokte poteter, surkål, tyttebærsyltetøy og brun saus). Til slutt tiramisu. Vi holdt oss til husets røde, men den gjorde absolutt nytten. Resultatet var forutsigbart: Mett, mett, mett. 
Men hva snakker man om når man sitter samnen med Maria og andre naboer og spiser? Maria fortalte med stor innlevelse om 1. mai 1964 da landsbyen spiste stor lunch og hun ikke kunne delta; 40 år er ikke nok til å komme over en slik skuffelse! Og så ville hun vite om jeg hadde laget fagioli all’uccelletto dagen i forveien. At jeg svarte ja spilte ingen rolle: Hun inviterte oss umiddelbart til lunch på søndag. Men, la hun til advarende: Dette kommer jo litt brått på så jeg må se hva annet enn bønner jeg har i kjøleskapet. Det viste seg at hun hadde oliven, tomater med ansjos og mozzarella til antipasti. Til primo pasta con funghi porcini, derefter både arista (svinesteken igjen) og stekt kylling. Til slutt macedonia (ferskenbiter marinert i vin santo) og hjemmelaget eplekake. Husets røde, en ti år gammel Supertoscaner, Moscato d’Asti, vin santo, limoncello. Mett, mett, mett.
Men helgens mateventyr var ikke riktig over. Selv om vi ikke hadde behov for middag efter den digre lunchen, dro vi på mat-messe. Saken er at i helgene arrangeres det utallige sagra rundt omkring i Toscana (og i hele Italia vil jeg tro). Denne helgen (og neste!) fant vi ut at det var Sagra delle polenta i Agnano (noen kilometer øst for Calci) og Sagra della Bistecca i Buti (på andre siden av Monte Pisani). Vi startet i Agnano. Der hadde de mye mer enn polenta; slakteren på bildet nedenfor skjærer opp Fiorentina. Og til høyre er det masse salsicce. Hustruen prøvesmakte kjøttet og kunne fortelle at det var fantastisk saftig og mørt. Derefter videre til Buti hvor noen hundre innbyggere hadde satt seg til bords for å meske seg i det menyen lovet skulle være 600 grams Fiorentina. Så vidt vi kan se så er de nok 600 gram alle de bistecca som ligger klar til servering. Han spurte forresten hvor vi kom fra, og da Hustruen svarte at vi var fra Norge, da spurte han om vi var fra Calci. For Liana i butikken i Montemagno hadde fortalt ham at det fantes noen uvanlig initiativrike nordmenn i Montemagno. Hva kan man si? 
Til tross for at vi til det kjedsommelige snakker om hvor opptatt man er av maten her i Italia ble vi overrasket over å finne flere hundre samlet for å delta i Sagra della Bistecca på en så liten plass som Cascine di Buti. Men på den andre side: Kan man få seg en ekte fiorentina laget med omhu, ja da kan man tillate seg å reise et stykke. Men i morgen, da er det mandag, og da begynner hverdagen. Riktignok blir det en syvretters middag på mandag, men på tirsdag, da er det hverdag……