Skrevet av Tage den 10. February 2008

Montalcinello

Efter noen år og relativt mange luncher på spisesteder over hele Toscana er vi blitt ganske blaserte. Det skal mer til en vellaget pasta for å vippe oss av pinnen. Mye mer.
I tillegg har vi funnet at det er lite nytt under kjolen. Vi legger stadige nye små trattoriaer på listen av steder vi kan stoppe. Men listen over steder vi mer enn gjerne ikke bare stopper, men også tar med oss andre, den listen er ganske kort. Og, viser det seg, veldig stabil. De siste årene har det ikke kommet noen nye. Men, i dag, i dag har vi vært i Montalcinello!
Det henger sammen slik at i forbindelse med en artikkel på MC24.no kom det frem fra en tilbakemelding at Montalcinello trolig var verdt et besøk. Som sagt så gjort. Og, mine Damer og Herrer, et gullfunn!
Landsbyen ligger med flott utsikt i alle himmelretninger et stykke sør-vest for Siena, i det som i reklamen helt riktig kalles “the gently rolling hills of Tuscany”. Vi kom vestfra efter en cappuccino og deilig dolce i Saline di Volterra. Vi lot Zumo lede oss gjennom landskapet på ukjente veier, og efter å ha kjørt gjennom dalen med alle jord-varmekraftverkene kom vi frem perfekt i lunchtid. En mann forteller at vi kan spise lunch – det er bare å kjøre inn i sentrum av landsbyen.Vi starter med gnocchi con gorgonzola, og ber om pesce til secondo. Vann og litt hvit. Hun kommer tilbake og sier at det desverre ikke er mer gnocchi igjen, og om vi vil ha en annen type pasta til sausen, eller bestille noe annet. Vi vil ha gorgonzola så vi får orecchio (små ører) isteden. Kjempegodt!
Men se der, kelneren kommer og sier at kokken har laget én siste porsjon med gnocchi slik at vi likevel kan få smake! Vi lukter gull – en kokk som uoppfordret gjør gjestene tjenester, det er vår greie.
Secondo er forskjellige typer fisk som er lett fritert – kjempebra. mens vi spiser kommer kokken ut og sier at dersom vi vil ha litt løk til fisken kutter han raskt opp litt! Men kronen på verket det viser seg å være en helt usedvanlig deilig kake. Som vi kan se er Hustruen i sitt ess.Da vi skal betale kommer kokken selv ut for å spørre om vi har spist godt, snakke om det herlige været, og spørre om vi vil ha en bitte, bitte liten grappa før vi drar videre! Han er vledig hyggelig, forteller villig vekk om det ene og det andre, og er som han skal være på et slikt sted!