Selv om livet i SiToscana sjelden er kjedelig, så er likevel noen helger mer innholdsrike enn andre. Denne helgen startet allerede på torsdag med at vi tar ut motorsyklene våre, og kjører sørover for å ta en liten lunch i Montalcinello. Der har vi vært før, se her for en beskivelse på engelsk og her for en på norsk. Nå dro Hustruen og jeg dit med Espen og Arne; Espen på sin nyinnkjøpte BMW K1200GT og Arne på sin illrøde Kawazaki ZX14 (med 200 hestekrefter!). Vi kom frem efter en fin tur gjennom sentrale deler av Toscana i sol. Vi bestillte primo og secondo, men fikk først servert en liten antipasto. Den besto av varme bønner sammen med skinke skåret i tynne skiver. Dernest primo hvor vi hadde spaghetti med grønne erter og pancetta. Som secondo spiste gutta rådyr mens Hun tok lam. Kaffe. Det er ganske deilig å kjenne at selv om påsken er så tidlig som overhode mulig, kan vi likevel sitte ute i solen og spise vår lunch. Varmt og fint var det der i solveggen.
Fredag dro vi til Massa for å spise is. Vi var litt sent ute (for å si det mildt!) så isbaren var stengt for siesta; Hustruen ble nesten desperat så vi måtte legge noen nye planer. Efter litt frem og tilbake kjører vi opp i fjellene for å spise lunch i nærheten av marmorbruddene, for å komme tilbake til isbaren efterpå.
Da vi kommer opp på 950 meter møter vi sne i veikantene og oppe på passet (1.035 moh) er det istapper – av naturliger grunner er ikke det noe for oss; det sprelles på baksetet. Vi kjører gjennom tunnellen og ned til Arni, og derfra videre ned til dalbunnen. Vi vet naturligvis om et lite sted hvor vi kan spise.
Der er vi alene, som vi nesten alltid er når vi er her. Selv om det “bare” er 750 moh her er det på nordsiden av fjellene så det er kaldt og de fyrer godt i ovnen. De har ikke vann (frosset?) så alt er litt komplisert (og de burde nok ha vært stengt), men fruen har en god kjøttsaus som hun serverer med pasta. Godt brød og kaffe fra moka. Derefter er det tid for besøk i marmorbruddet som ligger der oppe. Som alltid er det et flott skue med tunnellen som er skåret ut i fjellet. Fra Høyre Arne og Espen.
Vi Gutta er alle ganske store, og vi føler oss enda større når vi er sammen. Vi kan vel slå fast at bilparken her ikke passer for oss. Hustruen måtte trykke på utløseren så hun kom ikke med på bildet, men bilen var liten også til henne.
Lørdag og søndag holder vi oss hjemme og lager mat, for på mandag skal vi lage middag til 50. Vi lager ofte mat til 30, så vi har tatt på oss å lage en opplevelse til en gruppe fra Norge. Men eftersom vi ikke har plass til mer enn 32 hjemme hos oss har vi har leid il Seminario i San Miniato. Rommet (eller salen) er den gamle spisesalen i presteskolen som var der. Bildene viser Edel som har dekker på og ordner i stand. Vi hadde undervurdert hvor lang tid det tar å gjøre i stand bord til 50 og hun har hendene fulle.
Da vi sa ja til å lage denne store middagen trodde vi at kjøkkenet på il Seminario var fullt utstyrt, og at utfordringen var å få vasket alt efter bruk. Men dengang ei. Ikke bare er kjøkkenet strippet, det er heller ikke dekketøy. Vi måtte handle inn tallerkner, glass, bestikk, kopper og kar, og alt mellom Himmel og Jord. Og vi måtte frakte det fra Montemagno til San Miniato. Vi fylte to biler til randen, og det tok flere timer å laste inn alt. Det er slike situasjoner det er godt å ha en ultra-stukturert hustru! Problemet var at alt er knuselig så pakkingen må gjøres med omhu. Og bilene er ikke de største på markedet, for å si det slik.
Vi starter med litt aperitivo (tørr hvit sprudlende vin) med oliven. Så slipper vi gjestene inn i salen. Efter en presentasjon av stedet, og hva vi skal spise, begynner vi serveringen. Som antipasti er det kokt artisjokk og grønnsaker i olje. De aller fleste har aldri sett en fersk artisjokk, og langt mindre smakt på en, så vi må holde et lite spisekurs. Derefter, som primio, en pasta med en grønn kål som heter cavolo verza, stekt bacon, grillede pinjenøtter or finhakket mozzarella. Så kommer et intermezzo (mellomspill) med pecorino (ost laget av melk fra sau) med litt hjemmelaget marmelade fra sitronene vi har i hagen. Fungerer kjempefint sammen. Så kommer secondo, som er kalvestek som er brunet i smør og derefter kokt i rødvin sammen med gulerot, selleri og løk.
Til hovedretten serverer har vi to contorni (tilbehør). Det er hvite bønner kokt sammen med tomat, hvitløk, blader av salvie, og olje, samt grønne erter som har fått koke sammen med stekt bacon. Aldri før har jeg laget i stand seks kilo med kalvestek og det er godt vi har store gryter med oss! Så er det tid for enda ett hvileskjær så vi serverer to typer gorgonzola (dolce og piccante). Selv om noen er skeptisk til “muggost” så blir det ingenting igjen og vi kan trygt si det var en suksess. Så langt har vi servert vin fra fra vår partner Roberto på Terra di Toscana men til osten skifter vi til en kraftigere Chianti Riserva.
Før vi går løs på dolce forteller vi om de kakene vi tradisjonellt spiser i påsken, og viser frem hvorfor de heter colomba pasquale(påskedue). Mer informasjon om påskekaker her. Men så er det endelig tid for dolce, og som vanlig er det karine som serverer tiramisu. Som vanlig drikker vi Muscato d’Asti til, og som vanlig er det stor suksess. Til slutt, for å hjelpe til med fordøyelsen, tilbyr vi en liten grappa eller en limoncello. Helt til slutt en kaffe til dem som vil ha.
fordi Hustruen tok alle bildene ble ikke tatt noen bilder av Hustruen, Edel og Sandro som sammen arbeidet på høygir for å holde det hele gående.
Klokken halv ett går 50 gjester mette og fornøyde hjem. Da gjenstår det bare å rydde opp, ta vare på maten som ble igjen og pakke sammen to billass med kokegreier, kopper og kar. Så er det bare en drøy halvtime å kjøre, og ingen av oss er i seng før i firetiden på morgenkvisten.
Vi kan trygt si at det var gøy å lage mat til femti, men at det var veldig, veldig slitsomt.
Takk til Edel og Sandro for hjelpen!