Vi fant en landsby, innerst i en dal, bortgjemt for andre enn de som bor der. Og de er gamle og ikke så mange. Vi var på mc-tur og hadde valgt oss ut noen små steder oppe i fjellene nord i Toscana. Til siste stopp, Vinca, kom vi langs en snirklete vei oppover en trang og mørk dal med høye fjellformasjoner på begge sider. Det føltes uvirkelig at noen kunne bo der, inntil vi kom øverst der Vinca lå som en diamant på en lys slette. Korset på kirketaket hadde dog fortsatt de nakne fjellene som bakgrunn.
Her var det lett å komme i prat med folk. På spaserturen oppover trappene og gjennom bueganger i fjellandsbyen traff vi mest eldre mennesker som fortalte historier om krigen og at ungdommene flyttet ut for å finne seg arbeid.
Gater og hus var fra en annen tid. Brostenene kunne nok fortalt mange historier. Desto mer framtredende var forsøkene på modernisering, der fargevalget sto i grell kontrast til det grå.
Det ble et vemodig farvel med en annen tid. Den gamle damen som vi først møtte, sto der fremedeles. Hun vinket til oss da vi dro. Vi var helt sikkert velkommen igjen til en prat.
Hi Sissel,
as usual your pictures are outstanding. We just bought a new Nikon D40, so hopefully we’ll figure out how it works and we can take pictures close to what you do.
Ciao,
Steve
Hello Steve,
Thank you for your comment! But did you manage to understand the text? These photos was taken on Monday when we went on the bike up in the mountains and found a “new” village.
Ciao,
Sissel