Det har regnet tett i november, mer enn noen kan huske det har gjort før. Vi kikker ut på skyene og bestemmer oss for å ta en morgentur allikevel. Ikke er det snø, ikke er det is og regnet ser ut til å ha tatt en pause. Det er fint å oppleve landsbyen i morgenlyset mens den våkner til en ny dag. Og oliventrærne som omkranser bebyggelsen er vakre å se på.
De gamle er først ute. Bakkene i Montemagno kan være tunge for trette bein, men når man har bodd her hele livet, tenker man vel ikke at det skal være anderledes.
Gatenumrene er et studium verdt. Hvilket nummer er egentlig dette? Det er vel ikke så viktig, alle vet jo hvem som bor her. “Il postino”, som er en dame på moped, har i hvertfall full oversikt.
De yngre naboene er ute på trappa og ser etter post. Der står også også kjæresten til Michelangos David og passer på trehjulssykkelen til lille Alessandro.
Før vi når hjem igjen etter spaserturen dukker det opp noen lyse flekker i åssida. Det er sola som prøver seg på landskapet. Kanskje blir det en soldag allikevel i dag!
