I gamle dager, dengang vi bodde på Hansnes, da ble vi spesialister på hurtigmat. Det vil si mat det er mulig å lage i den lille timen fra man kommer utslitt hjem inntil ungene blir raboat av matmangel. På den lille timen kan man greie å lage en gryterett (for å beholde selvbildet serveres den alltid med pølsebiter i, aldri som ren vare!) eller en veldig næringsrik fiskesuppe. Heldigvis (for oss) var ikke Grandiosa kommet til landet enda (i det minste ikke der ute i havgapet).
Tiden går, men vi er fremdeles ganske makelige i matveien: Det må være enkelt. Det gode liv er mer å spise god mat enn å lage den. Heldigvis (for oss) er vi på rett sted: I Toscana er råvarene er av så høy kvalitet at det skal vanskelig gjøes å mislykkes. Likevel har både makeligheten og spisegleden nådd nye høyder ved at vi har oppdaget (på ny) en gammel romersk tradisjon som vi tross alt har lært hjemme i Norge: Leigryte.
Early Romans wrapped food in wet clay and tossed it into an open fire, later breaking the “pot” to remove the food. They loved the savory, juicy results. Today’s updated, more practical version assures that all vitamins and minerals are retained as foods cook naturally in their own juices. The result: wonderfully juicy, healthy, fat-free foods. Once you’ve cooked in clay, you may never go back!
Matlaging kan ikke bli enklere: Legg leirlokket i vann. Skjær opp to gulrøtter, litt purreløk eller vanlig løk, samt tre poteter og legg dem i gryten. Legg kjøtt eller fisk på toppen. Lokket er nå gjennomtrukket av vann; sett det på, og sett hele gryten inn i 200 grader i stekovnen i én time. Fantastisk godt og fantastisk enkelt.
Tirsdag la vi en kanin på grønnsakene, onsdag en perlehøne, torsdag lammekoteletter, og i dag en orate (som noen her sier heter dorato på norsk). Fisken er dekket med ferske sitronblader, noe som kanskje ikke er så lett om man bor i mer marginale støk.
Bedre hurtigmat kan man ikke tenke seg.