Tidligere, da levekostnadene var lavere men interessen for det religiøse større, da hadde hver landsby sin egen prest. Nå som det er uendelig mye mer ressurser tilgjengelig må hele kommunen dele på én. Mens man tidligere kunne få presten på besøk når man følte for det er ikke det mulig lengere. Så, i forberedelse til påsken, går presten fra hus til hus og snakker med de familiene som ønsker. Som gode landsbybeborere inviterer naturligvis også vi ham inn.
Han er en vennlig og mild mann som ville vite hva vi drev med i Italia, hvorfor vi var kommet fra Norge, og som fortalte om menighetens humanitære arbeid i Ukraina. Derefter holdt han en stenket han vievann på huset og ba for vår velferd. Til tross for at vi ikke er katolikker, for, som han sa, Il nostre Padre e lo stesso.