Endelig vår

Camelia, med sitroner i bakgrunnen

Glule plommer

Efter å ha bodd 25 år i Nord-Norge føler jeg virkelig at det sitrer i kroppen nå som våren er i anmars.  Mimosaen er naturligvis klar.  Resten av gjengen begynner sakte å våkne opp efter den lange vinteren.  I flere måneder har vi ikke hatt andre farveklatter å glede oss over enn sitronene.  Men nå er de snart klare, alle sammen.  Dette er den første rapporten fra haven; jeg lover fler efterhvert som vinterdvalen gir seg.

Omo sannheten skal frem så har vinteren ikke vært så ille.  Vi hadde 13 mm sne 17. desember.  Da hadde vi også kuldegrader om natten.  Ellers har det vært gråvær og regn.  Det skal jo være ubehagelig med vinter så vi finner oss stilltiende i det.

Det ser ut til å bli et bra camelia-år i år med fine blomster og massevis av knopper.  Vi har tre camelia; de er rosa alle sammen.  Vi burde bytte med noen slik at vi også fikk hvite.  I fjor var vi forresten med på en camilia-festival med blomstene våre.  Vi var litt stolte der våre lå sammen med de “lokale”.

Sverige?

Treet med verdens beste gule plommer, det kjemper en ujevn kamp mot fikentreet.  Som kjent (?) så vokser et fikentre minst fem ganger så fort som et plommetre.  Men med slike vakre små blomster smelter hjertet til husbonden; han vil finne frem en sag og rydde plass til plommene også i år.

Oppe hos Bodil i Tivegnia der var det tusenvis av små, hvite prestekrager på plenen.  Så langt har vi bare fått svenske blomster (for å si det slik).   Selv om det bare er noen hundre, ikke tusenvis, så varmer de opp i et frosset hjerte.  Uansett hvor svenske de måtte være.

Til slutt, i en krok, helt overskygget av oliventreet som har vokst seg alt for stort, der har det kommet små blå blomster på rosmarinen.  Jeg må undersøke hvordan blomstene påvirker smaken.  I skjul av oliventreet har forresten også rosmarinen vokst seg stor og flott.

Rosmarin