Endelig middag

Susanne venter

Tagliatelle

Det siste året har jeg vært seks måneder i Norge.  Men nå er jeg hjemme og hverdagen skal feires med middag.  Mat smaker enda bedre sammen med andre og det er en glede å invitere de som bor i huset vårt.
Susanne er i Toscana for første gang og vi synes det er hyggelig at hun har valgt landsbyen vår som sin introduksjon til Italia utenfor allfarvei.  Gerd og hennes Svein er gjengangere, og vi synes det er hyggelig at de kommer igjen år efter år.
I det hele tatt: Hyggelige folk!

Jeg har kjøpt en “shaker” så begge får en Dry Martini servert slik James Bond liker den: Shaken, not stirred. Jeg serverer den ikke riktig så dry som Bond liker den, men likevel a classical American coctail, the Dry Martini.  Med sitron fra haven, servert i glass fra begynnelsen av forrige århundre.

Vi starter med med asparges, slik de serverer den i Firenze.  Stekt i godt smør og servert med et speilegg, litt revet parmesan og, eventuelt, litt pepper.  Den retten er grundig omtalt et annet sted.

I forgrunnen zuppa di farro. I bakgrunnen tomatsaus.

Vi har bare én antipasto og går rett på første primo.  Det er den klassiske zuppa di farro, som er skikkelig vintermat.  Vinteren er i bunn og grunn forbi nå som frukttrærne har begynt blomstringen, men det har regnet så vi er litt satt ut.  Da trøster vi oss med vintermat.  Vi drikker prosecco; vi må passe på å ikke bare bruke prosecco som aperitivo for det er en nydelig vin til passende mat.

Nestemann ut er en tagliatelle med en tomat-fløtesaus som jeg koker noen store reker i.  Rekene er naturligvis kjøpt rå fra fiskemannen som kommer til Montemagno tirsdager og fredager; kokte reker som kokes igjen blir seige.  Og seige reker, det ønsker man absolutt ikke i en primo!

Kokken hviler, med sangiovese og pecorino

Her i huset er vi tilhengere av glidende overganger, så lenge før proseccoen er oppdrukket åpner vi en flaske Gavi.  Det er en hvit fra, vel, Gavi sør i Piemonte.  En herlig, kraftig sak som egner seg perfekt til pasta, fløte, tomater og reker.

Den glidende stilen fortsetter når vi åpner en rød laget utelukkende av sangiovese, lenge før Gavien er borte.  Dermed kan vi prøve både rød og hvit til de to pecorino som butikken her i Montemagno hadde i dag.  Den ene er den klassiske pecorino pepato som så mange elsker.  Den andre er en stagionata (den er lagret og derfor hard).   Vi serverer dem med hjemmelaget sitronsyltetøy isteden for honning i kveld.

Kokken mener nok at Gavi og pepato går best sammen, men uten syltetøyet.  Derfor blir det rød med stagionato fordi den må ha litt syletøy på seg.  Kokken ser mer sliten ut enn han er; de rødskutte øynene skyldes en betennelse.

Klokken har blitt over ti og det er på høy tid med secondo.

Pollo sotto limone, con piselli e pancetta

Brachetto d’Acqui satte Muscato d’Asti i bakgrunnen

Fordi sitrontrærne bugner av frukt, og en fantastisk måte å bruke dem på er sammen med kylling, så holder vi oss til det kortreiste.  Ikke mindre klassisk er erter og bacon som tilbehør.  Vi har spist den retten mange ganger, men den går likevel aldri av moten.

Som dolce en tradisjonell torta di ricotta.  Kokken synes nok han hadde brukt for lite ricotta, men fokus var på noe helt annet: En søt rød.  På Coop (av alle steder!) ble jeg anbefalt å forsøke en Brachetta d’Acqui istedenfor Muscato d’Asti til kaken.  Alle som har spist ved mitt bord vet at Muscato d’Asti har en egen plass i mitt hjerte.  Derfor kjøpte jeg både den røde og den hvite; å servere kake uten Muscato d’Asti for hånden er mer enn jeg greier.

Men det var ingen tvil: Den røde, med en mild og vennlig duft av jordbær (!) gjorde at den vanligvis så fremtredende Muscati d’Asti kom helt i bakgrunnen.  Det hadde ingen ventet!  Det varer nok ikke mange dagene før jeg er på plass på mitt vante utsalg for å sikre meg en kasse eller to.

Plutselig var det midnatt, og en tirsdag var slutt.  Til helgen kommer det nye gjester, og mon tro om det ikke blir middag da også.