To av tre måter å servere på
Man kan kanskje si at italienerne tar igjen sin mangel på orden i samfunnet ved å ha orden på maten. Her overlates lite til tilfeldighetene. For eksempel er det tungt for en italiener å skulle akseptere “la oss se hva vi har i kjøleskapet”. Alle retter har et navn, og det som ikke har et navn, det kan man ikke lage.
I min toscanske kokebok står det følgende om asparges
Gli asparagi si gustano in primavera, da fine marzo a fine maggio, lessati e semplicemente conditi con olio e limone, o rosolati con burro e parmigiano. Non esistano alttri modi per cucinarli, se non con le uova el tegamino, detti alla Fiorentina.
For den som ikke er helt på høyden med italiensken, så kan vi oversette slik
Asparges nyter man om våren, fra slutten av mars til slutten av mai. De kokes og serveres helt enkelt med olje og sitron, eller stekes i smør og serveres med parmesan. Det finnes ingen andre måter å tilbrede dem på, med mindre man serverer med egg slik man gjør i Firenze.
Så når en toscaner føler seg evertyrlysten, da kan man gå på en romansk restaurant (altså, ikke som i Romania men i Roma!) og spise asparges tilbredt på andre måter. I pasta, for eksempel.
Vi innvandrere, vi ønsker jo å demonstrere at vi ikke er bundet av konvensjoner. Så ikke bare serverer vi asparges nå to uker ut i juni, vi kverner også på litt pepper. Vi er med andre ord levende bevis på at integrering ikke er så lett.
Aspargesen fikk følge av en Chianti.