SiToscana Vi bor i en landsby nært Pisa og kjenner Toscana - vi hjelper gjerne med å finne feriebolig som passer for deg.
www.sitoscana.no
Følg oss gjerne på Facebook
|
Skrevet av Tage den 15. August 2007
 Vi har efterhvert blitt så fine på det at vi bare spiser sesongens frukt og grønnsaker. Det betyr at vi ikke spiser artisjokker nå om sommeren og lite tomater om vinteren (ingen regel uten unntak). Akkurat nå er fiknene modne; de serveres med prosciutto og et glass prosecco.
Skrevet av Tage den 15. August 2007
  Som kjent (?) passerer jorden hvert år midt i august gjennom et belte med meteoritter slik at det er lett å se stjerneskudd. Her heter natten til 10. august Notte di San Lorenzo til ære for helgenen med samme navn. Over hele Italia drar folk opp på fjelltopper for å se efter stjerneskudd. Og vi ble med.
Det hele startet med en rundtur i Montemagno hvor Renzo (kortformen av Lorenzo; passende navn for en slik kveld!) forklarte om landsyens historie. Derefter en rask gåtur opp til Podere di sant’Allesandro (eiet nedenfor Verruca) hvor vi spiste middag. Konseptet med matpakke når man er på tur er helt ukjent; med en bil hadde de fraktet opp fersk focaccia, tykke brødskiver dynket i tomat, hvitløk og olje overdrysset med fersk basilikum, tre enorme vannmeloner, 30 liter vann, tre helt ferske bjørnebærtærter, samt en 12-liters dunk med frisk hvitvin. Vi spiste oss sprengmette.
Derefter klatret vi opp på selve festningen. Renzo viste oss omkring både ute og inne. Nå var klokken blitt halv ett og vi la oss ned i gresset for å se efter stjerneskudd. Vi så fem! Eftersom det gir lykke må jeg nok kjøpe en Lottokupong til uken.
Det andre bildet viser Sandra, Federico og Stefano med Renzo på andre siden av bordet. Tilbake i Montemagno litt før klokken to.
Skrevet av Tage den 14. August 2007
 Hva som er det som gjør at vi (det vil si Hustruen og jeg) faller for noen steder men finner andre helt uinteressante? Kanskje kan jeg forklare det med at jeg husker veldig godt han som sa at han ikke syntes noe særlig om å spise på Trattoria di Montemagno fordi han aldri hadde hatt en gurmét-opplevelse der. Hvilket helt sikkert er riktig, men man går jo dit for stemningen. Uansett, i går fant vi en perle av et sted å spise.
Det var en slags bar, men med litt kokemuligheter og store bord (av elendig plastkvalitet). Vi hadde lett rundt i badebyen San Vincenzo en stund på jakt efter middag. Men det er badeby, og ingen mangel på steder med stearinlys på bordene, livrékledte kelnere, og menyer på tysk. Stilig, bevares, men ikke noe for oss. Vi hadde gitt opp da vi begge fikk øye på noen plaststoler nede i en sidegate; plaststoler er et sikkert ikke-turist tegn, så vi svingte ned.
Vår opplevelse kan best beskrives ved å fortelle at kelneren, som var en gutt på circa 17 år, spurte om jeg syntes risottoen med sjømat var god. Da jeg sa den var fantastisk lyste han opp som en sol og sa stolt Mamma lager den hjemme og så tar vi den med hit! Borte i baren sto Mamma og fulgte nøye med og da jeg smilte og vinket kneiste hun stolt med nakken mens Pappa nikket fornøyd.
Så om du noen gang er i San Vincenzo anbefaler vi La Baracchina i Via del Faro. Detaljer her. Som du ser om du følger linken ligger La Baracchino mindre enn 10 meter fra Middelhavet. Men det er altså ingen meny på tysk, ingen duk på bordet, ingen stearinlys og det beste de har å tilby er Mammas risotto con frutta di mare.
Skrevet av admin den 8. August 2007
 Siden været i dag var forferdelig dårlig (overskyet), avlyste Sissel og jeg strandturen og dro til Lucca i stedet. Vi var på vei til en bar for å spise lunsj, da jeg så den store piazzaen foran San Michele. Som piazzaer i Italia var også denne full av duer. Jeg tok frem kameraet og satte meg for å vente. Jeg visste at før eller siden kommer et barn til å løpe etter duene. Jeg ventet ikke lenge for å si det sånn…
Skrevet av Tage den 5. August 2007
 Det er ikke lett å være utlending; jeg husker en student som ganske forbløffet fortalte meg tirdag 18. mai at alle butikkene hadde vært stengt på mandag. Nesten slik følte vi det i dag. Som kjent (?) er det fra 28. juli til 6. august Fiera di S. Ermolao. Saken er at i (den store) kirken i Calci ligger restene av Santo Patrono Ermolao Martire, og han er derfor den som passer på oss. I hans ære holdes det hvert år en fest, i månedskiftet juni – august. Mye å se; det som jeg fant mest interessant var han som laget ost og ricotta fra sauemelk.
Melken varmes (til ca 40 grader) og tilsettes løpen. Bildet vil venstre er tatt mens han former osten i gryten. Han strødde på salt og sa at om en ukes tid er osten (som da naturligvis er en pecorino) klar til å spises.
Dernest kokte han opp mysen igjen og da kan man skumme av ricottaen; ricotta betyr jo “kokt igjen” (ri-cotta). Interessen fra folk var upåklagelig. Vi hadde gjort noe ingen andre i Calci har gjort i dag, vi har spist en stor lunch, og fylt på med kake og hvitvin i femtiden. Da resten av befolkningen i Calci gikk for å gasse seg, da gikk vi hjem. Men neste år skal vi møte opp skrubbsultne!
Skrevet av Sissel den 5. August 2007
Den ettermiddagen hos Ian og Heather fant jeg en pinnestol som bare sto der så innbydende vendt mot sola og utsikten.
Skrevet av Sissel den 4. August 2007
Skrevet av Sissel den 4. August 2007
 Vi drikker vin til maten hver kveld. Siden vi også har gjester, mange og ofte, blir flaskene fort tomme. Problemet løses greit ved å ringe til Roberto på vingården, Terra di Toscana (følg linken hvis du vil se bilder fra leiligheter vi leier ut på vingården). Han kommer med en 54 liters vinkagge som krever sine menn for å få båret den opp trappene våre. Stefano hjelper oss, faktisk behøver bare Tage å underholde dem. Vi velger en god rødvin fra gården, men allikevel betaler vi ikke mer enn mellom 1 og 2 euro for literen! Her regnes vin som en del av maten, like viktig, og derfor heller ikke pålagt skatter og avgifter som om det skulle være en suspekt luksusgreie. Vi nyter naturlig vår husets vin til middagen på terrassen på varme kvelder som nå. Og hvis vi har besøk av noen som ikke drikker vin, er det ikke noe spesielt ved det, vannet fra kilden er også godt.
Skrevet av Tage den 30. July 2007
 Av alle de tusenvis små landsbyer som krydrer åskammene i Toscana har vi av en aller annen grunn falt for Cerageto (kjedelig offentlig informasjon her). Det essensielle er at i Cerageto ligger Albergo Villa Verde og her mottas vi alltid med så varm vennlighet at vi vender stadig tilbake. Vi (det vil si Hustruen og jeg ) stoppet der ved en tilfeldighet for mer enn ti år siden, og, som man sier: You can check out at any time, but you can never leave.
I henhold til Wikipedia er porchetta en amerikansk rett som serveres i italiensk resturanter over there. Vi andre heller til å mene det er en italiensk rett som derfor også serveres i italienske restauranter over there. Uansett, hver vinter steker Roberto på Villa Verde en hel gris og hele landsbyen (og vi) tropper opp og mesker oss. Første gangen var Perm og jeg der ved en tilfeldighet; nå er vi der like sikkert som resten av inventaret. Men det er jo veldig lenge fra én vinter til neste, så i slutten av juli arrangeres det hvert år Porchetta in Piazza. Hva er vel to timers reisevei når belønningen er porchetta i slike omgivelser?
Hustruen sitter helt til venstre inntil husveggen. Ellers ser vi grisens hode ligge igjen på bordet.
Skrevet av Sissel den 28. July 2007
 Forleden var vi bedt på middag hos Maria. Inkludert vår arbeidende gjest Sandra (til venstre på bildet) var vi ti til bords. Disse middagene er en livlig seanse med tre generasjoners familie og oss nordmenn som prøver å få med oss samtalene som går på kryss og tvers hele kvelden. De tradisjonelle fire rettene utvides stadig til fem og seks, og denne kvelden var det sjømat som sto i fokus. Vi startet med flere antipasti av ansjos, blekksprut og blåskjell, nydelig marinert og tillaget av Maria. Som alternativ var det også satt fram skinke. Deretter pasta med saus fra havet og som secondo var det både nydelig laksefilet og rosbif. Og desserten var først gode oster, deretter en hjemmelaget terte. Etter et slikt måltid er vi meget mette og ganske øre av all den høylytte praten. Flere samtaler går stadig samtidig og vi prøver å forstå og delta, noe som faktisk går bedre og bedre etter som vi antagelig også selv blir mer lik naboene våre i måten å snakke på. Maria er også landsbykokken som gjestene våre kan leie til sin egen leilighet, følg linken!
|
|
Vi har efterhvert blitt så fine på det at vi bare spiser sesongens frukt og grønnsaker. Det betyr at vi ikke spiser artisjokker nå om sommeren og lite tomater om vinteren (ingen regel uten unntak). Akkurat nå er fiknene modne; de serveres med prosciutto og et glass prosecco.
