Dagliglivet i Toscana

Banfi leverer varene!

Til vår store skrekk oppdaget vi i går at bloggen av ukjente grunner har sluttet å sende oss epost når noen tar seg bryet med å kommentere et innlegg.  Det vil si at vi ikke har blitt gjort oppmerksom på at det ligger kommentarer og venter på “godkjenning”.  Derfor har vi heller ikke kunnet svare på dem.

Jeg har godkjent ikke mindre enn 42 (!) kommentarer nå i kveld.  Familiens EDB-mann leter efter årsaken og noen andre å skylde på.
For ordens skyld: Jeg har også avvist 112 kommentarer som hovedsakelig knyttet innlegge til hvordan man skal få større penis.

Vi trøster oss med årets andre Vino Novello.  Denne gangen fra Banfi.  Mye å si om de store vinhusene, men å lage fantastiske viner, det kan de.
Vi brukte vinen til å skylle ned en meget omfattende gnocchi con gorgonzola.

Lardo di Collonata

Årets olje og salt til artisjokk

Nå som krisen dominerer horisonten må alle bidra.  Vi gjør hva vi kan: Kjøper enda bedre mat enn vi vanligvis gjør.  Og vi kjøper en flaske med årets vino novello; den kom i handel forleden dag  For å sikre oss mot at vinen skulle komme helt i forgrunnen kjøpte jeg også en flaske av årets olje.  Alt er klart; kjør middag!

Det er mange produsenter å velge mellom.  Vi har neppe annet valg enn å smake oss gjennom de viktigste.  Noe annet ville være den rene slendrian, mener nå jeg.  Hvem vil være en slendrian?  Ikke jeg!
Vi starter med Cantina delle Colline Pisane.  Om ikke annet så fordi den er fra Pisa.  Jeg talte en fem-seks forskjellige produsenter så vi er ikke ferdig med årets vin riktig enda.  Min vinhandler?  Samvirkeligaet, naturligvis.

Vi starter med grillet, ovnsbakt brød med en tynn skive lardo di Collonata.  Strengt tatt er lardoen litt for smaksrik for denne beskjedne vinen.  Hustruen og jeg er helt forgapt i lardo; Edel ikke så lite reservert.  Vi som elsker lardo kompenserer for hennes avholdenhet.  heldigvis er det like lite fetende som stangselleri.  Har jeg lest på Internett.

Kokes i litt lettsaltet vann i omlag 10 minutter

Noe annet sesongen kan by på er artisjokker.  Vi forsøker å ikke spise det hver eneste dag.  Man må sikre seg mot et ensidig kosthold, må vite.  Men empiri forteller at vi er svake.

Som alltid spiser vi den med litt salt og olje.  Den nye oljen er fruktig og fin; farven er grønn som ser hør og bør.  Men den er dyr: Åtte euro per liter.  En anonym olje (extra vergine, naturligvis) koster omlag halvparten.  Den jeg kjøper er fra San Miniato.

Olivenhøsten her i dalen har vært katastrofal. Vi må nok være forberedt på å slepe oss gjennom vinteren uten olje fra landsbyen.  Første gangen siden vi kom hit i 2002.  Blir nok som Fimbulvetr.

Den nye vinen står seg godt mot grønnsaken.  Det er alltid vanskelig å finne mat som er “liten nok” når vi har slike små viner.  Om man leser om viner (isteden for å drikke dem?) er det mye å høre om kombinasjonen av kraftfull olje og svake viner.  Heldigvis leser jeg ikke noe om vin.

Crema di zucca

Dagens tredje sesongjest er gresskar.  Helt unntaksvis kan man få tak i gresskar i sommerhalvåret.  Men nå er det lutter glede.  Gulerøttene og stangsellerien er også utsøkte nå, så i og met at jeg greier å få kokt dem uten å tilsette mer enn én spisesje vann blir smaken fortettet.  Og konsistensen blir som en tykk grøt.

Resten av året kan man kamuflere at det ikke er sesong ved å serveresuppen  med olje og/eller parmesan.  Det er vel av samme grunn som man i Norge har saus på potetene utenfor sesongen.  Hvorfor ellers?

Tagliatelle con gamberoni

Til slutt litt fersk pasta med kjempereker.  Jeg kjøpte dem ferske (det vil si ukokte) så de er grå.  Uvant med grå reker.

Tomatsausen fikk koke i en times tid.  Så la jeg i de store rekene, kokte opp, tilsatte litt fløte og litt persille.  Rekene får sin “vanlige” røde farve av å bli kokt, og kjøttet blir hvitt.  Jeg liker smaken av sjø når den er blandet med fløte!

Til alt dette drikker vi altså årets første flaske vino novello.  Den er grei nok, med en ultra-lett perlende konsistens.  Jeg er ikke så glad i den perlende varianten.  Jeg vil heller ha mer frukt.  Men for all del, absolutt verdt 3,50 euro.

I morgen får vi forsøke en annen.

Artisjokker krever samarbeid.....

...men noen vil greie seg selv!

Endelig har artisjokksesongen kommet.  Derfor er vi litt kjedelig i matveien på denne tiden av året.  Nesten hver eneste dag starter vi middagen med en frisk artisjokk til hver.

Man deler dem i to, fyller noen centimeter med vann i kasserollen (ikke for mye!), og drysser på litt salt.  Efter omlag ti minutter er de klare.  Faste og fine i konsistensen, herlig smak, og en fullverdig mottaker av årets nyeste olje.

Det er ikke nødvendig, men det er morsomt, å finne en unskyldning for å treffes. En middag på La Ciau del Tornavento ble en vidunderlig smaksrik opplevelse for seks venner som kom fra nord og sør, med fly, bil og motorsykkel, for en langhelg sammen i Piemonte.

Ny vin til hver ny rett. Geir gjorde en utmerket jobb som førstesmaker mens vi andre konsentrete oss om å drikke og nyte vinen, maten og hverandre.

En himmelsk risotto! Og fornøyde gjester.