SiToscana Vi bor i en landsby nært Pisa og kjenner Toscana - vi hjelper gjerne med å finne feriebolig som passer for deg.
www.sitoscana.no
Følg oss gjerne på Facebook
|
Skrevet av Tage den 11. May 2012
 Dry Martini på terrassen  Hyggelig selskap Det siste året har vi full ut forstått gleden ved å drikke en Martini før middag. Det viser seg at både venner, naboer og gjester deler vår entusiasme. Det er litt tidlig å si at det er en tradisjon, men efter å ha forberedt oss hele vinteren gjennom har vi blitt ganske gode på Martini her i huset.
Av og til inviterer vi alle som er i nærheten på en Martini. Det vil si at vi treffes klokken syv hjemme hos oss. Da har vi god tid til å nyte vår drikke før middag (som alltid er klokken åtte).
For ordens skyld kan vi fortelle at en Martini er en blanding av gin og tørr Vermuth. Forholdet må være et sted mellom 2:1 og 15:1. Den skal servers avkjølt, i et glass med stor åpning, og med enten en oliven eller en stripe sitronskall.
En liten men tradisjonellt svært høylytt minoritet vil si at denne definisjonen er den eneste rette. Eneste unntaket er at det til nød kan brukes mindre Vermuth. De vil hevde at ethvert avvik sikkert kan føre til noe som er godt, men det vil ikke være en Martini. Denne gruppen kalles Skrifttro.
Denne snevre definisjonen har en del fordeler. Den viktigste er selve drinken: Det er vanskelig, kanskje rent ut umulig, å forbedre på den klassiske Martini. Det er også en fordel at en Skrifttro ikke trenger mange ingredienser for å ha et fullt utstyrt barskap: En flaske gin, en flaske Vermuth, is og en sitron (fra haven). Til slutt skal man ikke legge skul på gleden ved å kjempe mot barbarer ved sivisasjonens yttergrense, beskytte en lite flamme av kultur mot stormen av forflatning og ynkelighet.
De Skrifttro utgjør neppe flertallet av de som drikker Martini. Trolig heller et meget, meget lite mindretall. En mer anerkjent definisjon er nok at en Martini er en drink laget av vodka eller gin, servert stort sett ren, i et Martini-glass. Det er dette man finner om man leser boken Shaken Not Stirred: A Celerbration of the Martini. De Skrifttro grøsser ved tanken på hva en slik definisjon vil kunne karakterisere som en Martini, mens andre er rystet over at deres avant garde Martini-lignende drink ikke aksepteres. Men det er nok tilfelle at en slik definisjon av hva en Martini dekker godt hva en Martini historisk sett har vært.
Uansett: Vi i SiToscana er helt klart Skrifttro.
Menyen består av Martini (2:1), Dry Martini (3:1) eller Very Dry Martini (5:1). Glassene er håndslipte og vi fant dem i huset da vi overtok. Som tilbehør oliven fra haven.
Skrevet av Tage den 2. May 2012
 Alltid beredt! Som en del av vår streben efter å leve (enda) sunnere går vi tur. Naturligvis er tur i Toscana noe annet enn tur i Norge; her slentrer vi en runde i landsbyen. Som vanlig varer det ikke lenge før telefonen ringer og Hustruen svarer villig vekk. Jeg nyter solskinnet mens jeg hører fire voksne? Naturligvis Epost Jada vi ordner det, et cetera.
I det siste har ikke været har ikke vært som vi vil at det skal være. Vi trenger regn, men to uker er mer enn vi er forberedt på. To uker med regnbyger – skulle tro vi bodde der vi bodde i vårt forrige liv. Solen skinner jo mellom bygene, og ikke at det har regnet i dag, men vi foretrekker den dypblå himmelen hvor det ikke finnes noen trussel om at en sky skal komme til syne.
 Et minne I dag går vi gjennom La Venezia og videre innover i dalen. Terrenget bærer tydelig preg av å ha vært dyrket. Vi ser terrasser mellom trærne. Her og der en trapp som forsvinner inn i busker. I en sving står en due alene på en søyle. Den er både like vakker som da den var ny, men også uendelig forlatt her ute i skogen. Ser på en måte stolt inn i fortiden.
Langt om lenge slutter veien i en port.
Skrevet av Tage den 1. May 2012
 Utsik fra kontoret mitt Det går ikke an å nekte for at det kan regne også i Toscana. Ikke så ofte, men det skjer. Når solen bryter gjennom da er det mye vakkert å se.
Skrevet av Tage den 30. April 2012
 Vi roser oss Også i år roser oss selv for å ha plantet en rosa rose som er like rosa som det rosa huset.
Skrevet av Sissel den 25. April 2012
  Også i år ble det kameliafestival i Nicosia, klosterruinen nede i bakken.
Arrangementskomitèen samlet inn vareprøver fra hele kommunen. Alle som har en fin kamelia i hagen, blir spurt om en kvist med rose. Her er det Livia som overleverer vårt bidrag. Å så stolt hun er!
På festivalen er det selvfølgelig planten kamelia som er i fokus. Det selges og kjøpes kamelia i mange varianter.
Inne i klosterhagen står de utstilt, alle bomstene i en liten vannflaske merket med et kort der det står navn og adresse til eieren av hver enkelt kamelia. Vi fant vår lille rose som Livia hadde levert, med påskriften “Kulo – Montemagno”. Vakker er den!
Som alltid ved italienske tilstelninger er det mat og drikke å få. Vi blir nødet til å ta et kakestykke og et glass hvitvin mens vi vandrer mellom planter og stands av forskjellige slag. Noen selger håndtverk og andre honning fra egen produksjon, og det er verksted for ungene. Et yrende liv med klosterruinene som bakteppe. En fin søndag.
Skrevet av Tage den 16. April 2012
Dagens dose byråkrati handler om Motorizzazione Civile. Eller det som på norsk heter Biltilsynet.
Vi har lov til å bruke vårt norske førerkort i ett år efter ankomst til Italia. Eftersom det nå har gått ganske nøyaktig ti år siden vi forlot Norge er det på tide å ta tak i den saken. Så vi drar til ACI.
ACI tilsvarer NAF. Saken er at Motorizzazione Civile, eller kanskje riktigere de ansatte der, synes det er greit å slippe å ha så mange folk på besøk. Derfor er det i praksis umulig å komme dit som privatperson for å få noe gjort. Man avvises uten blygsel; jeg har forsøkt!
De foretrekker at man bruker NAF, eller ett av de tusenvis av firma som lever av å gjøre jobben for dem. Når papirene ankommer er de i orden, ikke behøver de ansatte sitte i skranken, ikke behøver de å studere papirene som kommer in, og alle er fornøyde. Særlig de tusenvis av mennesker som lever av at Motorizzazione Civile ikke gjør jobben sin. Ikke lett å endre på noe slikt når alle involverte er fornøyde med situasjonen slik den er.
Uansett – hos NAF får vi vite at fordi vi for alle praktiske formål er EU-medlemmer behøver vi ikke bytte ut førerkortet. Vi skal isteden få en liten klistrelapp med et italiensk førerkortnummer som vi setter på vårt norske førerkort. Dermed har vi både norsk og italiensk førerkort.
Det tar fem fulle kvarter å g gjennom papirarbeidet. Det inkluderer en lege som skal fylle ut et stort skjema for hånd, det inkluderer bilder (som ikke skal stå på noe førerkort med legges ved søknaden), og sist men ikke minst inkluderer det gode gammeldagse stempelmerker. Merkene er på 14,61 euro. Hverken mer eller mindre.
Til slutt får vi vite at førerkortet i orginal må ligge ved søknaden som nå skal sendes Motorizzazione Civile. Vi kan komme tilbake i morgen og hentet førerkortet. Så venter vi bare på å få klistrelappen i posten. Når vi leverer inn det norske førerkortet får vi en bunke papirer i retur. Derefter går samtalen slik:
ACI: Disse papirene kan dere bruke inntil dere får førerkortet tilbake
Norsk korrekthet: Eh – betyr det at disse papirene er en midlertidig kjøretillatelse? Like godt som et førerkort?
ACI: Quasi!
Norsk korrekthet: Quasi?
ACI: Vel, jeg anbefaler at De ikke kjører så langt, sier hun mens hun vifter litt løselig med ene hånden.
Pris: 72 euro per person.
Skrevet av Tage den 12. April 2012
 Another day at the office Noe av det vi bruker hverdagen til er å lete efter ny mat vi kan lage på Tages Cena. Som man sier: It is a drag, but some one has to do it. I dag er det vitello tonnato (caldo) som er tema under middagen. På norsk ville vi ha sagt kalvestek med tunfisk.
Borte på Facebook blir det forvirring: Noen mener å at majones er en åpenbar ingediens mens andry skjelver av skrekk med tanken. Et studium av standardreferansen for klassiske italienske oppskrifter (Sølvsjeen) avslører at vitello tonnato finnes i to varianter. Den kan enten serveres kald (eller i det minste ikke oppvarmet) med majones og kapers eller varm uten majones og kapers. Italiensk perfeksjonisme: Alle har rett, ingen har tapt ansikt, la oss spise middag sammen!
Vi snakker med naboene. De to unge (vel, ikke over 50 hvertfall) forteller de stort sett bruker den kalde (med majones). Det viktigste argumentet er at det kan lages på forhånd, man kan ta det med seg i når man skal bort på middag, og slikt. De to ikke-så-unge sier begge varm (uten majones); de er vant til at maten lages av Mor og spises av Familien der og da.
Alle påpeker at jeg ikke kan få vite hva som er den tradisjonelle måte å gjøre det på i Toscana. Vitello tonnato er nemlig utenlandsk mat sier de (da estero). Utenlandsk betyr her: Fra et annet sted i Italia enn Toscana.
Eftersom vi ikke er tilhengere av majones (for å si det mildt) ble vi enige om at vi rett og slett må ofre en kveld på den varme varianten.
Finne en passende kjele. Ha i 40 gram smør og litt olje; varm det opp til det akkurat slutter og frese og kvern oppi litt pepper. Legg i 400 gram kalvekjøtt; gi det en god bruning. Ha i et stort glass tørr hvit og la det koke godt uten lokk til det slutter (det vil si at vinen er kokt vekk). Legg i to gulerøtter og to stangselleri – alt skåret på langs. Tøm på et glass vann. Sett på lokk og la koke i en drøy time. Snu kjøttet av og til.
I en skål tømmer du 100g tunfisk i i olje (uten olje), to salte (men nå nyskylte og kuttede) ansjosfiléter, og en oppkuttet sylteagurk; trolig vil den søte norske varianten ikke passe noe særlig. Klem over saften fra en sitron du henter i haven.
Ta ut kjøttet og sett til hviling; ta ut gulerøttene og sellerien. De har gjort jobben og er smakløse men kan til nød brukes som staffasje om du skal ta bilde av maten. Tøm fisk og greier i kraften og kok opp. La det koke et par minutter (men heller ikke mer!). Kjøttet skjæres i skiver og sausen tømmes over.
Serveres med ferskt brød og en kraftig rød (i kveld en seks år gammel Vino Nobile Montepulciano).
Skrevet av Sissel den 5. April 2012
 Søndagslunsjen her i Italia kan være et lite eventyr for oss nordboere. Den inntas vanligvis sammen med resten av familien hos MAMMA og erstatter den sene middagen ellers i uka. Andre ganger samles venner over et måltid med mange retter som varer i flere timer. Da er det viktig å vite hvor man kan få den beste lunsjen og helst til en rimelig penge. Villa Verde i Garfagnana er et slikt sted som vi fant for mange år siden. Noen ganger i året tar vi med oss gjester til en stor lunsj hos Roberto, slik vi gjorde sist søndag med Vidar og Ann Kristin.
Kokken på Villa Verde er sosial. Når all rettene er kommet på bordet, tar han seg gjerne en tur ut i restauranten for å skåle med gjestene.
 Og etterpå er det kortspill i baren. Damene har ett bord, mennene et annet. Kjønnsdelingen er antagelig nødvendig fordi det snakkes veldig mye mens man spiller, og samtaleemnene er noe forskjellig ved disse to bordene. Siden praten er så viktig, er dette nok den beste løsningen for alle.
 Etter lunsj tar vi nordboere siesta ute i sola.
Skrevet av Tage den 30. March 2012
 Norsk parkering Det er trolig helt riktig at italienere har et avslappet forhold til regler. Trafikkregler i særdeleshet. Men det må være lov å bemerke at det ser ut til å være smittsomt. Nordmenn er heller ikke immune.
Skrevet av Sissel den 30. March 2012
 Det er et formidabelt arbeid i hagen denne våren. Men med Edel og Torgunn går det som en lek – i hvertfall for oss andre. Av plantene i urtehagen er det bare rosmarinbusken som har overlevd uten å ta skade. Planter som ellers har tålt den toskanske vinteren godt, har bukket under denne gangen. Men vi benytter anledningen til fornyelse og flere blomster. Det kommer til å bli veldig bra!
|
|
