SiToscana Vi bor i en landsby nært Pisa og kjenner Toscana - vi hjelper gjerne med å finne feriebolig som passer for deg.
www.sitoscana.no
Følg oss gjerne på Facebook
|
Skrevet av Tage den 9. December 2007
 Hva skal men mann gjøre når Hustruen nyter mørketiden i Tromsø og han er ensom igjen i solfylte Toscana? Ett alternativ er å kjøre med BMW’en på en dagstur i Appenninene.
Jeg valgte meg Passo di Lagastrello og Passo di Cerreto som begge ligger helt nord-øst i Toscana. Planen for turen er her.
Om Passo di Lagastrello kan jeg fortelle at det er ganske nøyaktig 1.200 moh, at det er en herlig liten trattoria der oppe men at jeg var der for tidlig til å spise annet enn et stykke panettone til kaffen, at det er bra med sne i høyfjellet på denne tiden av året, og at fra Aulla og opp er det helt øde (det vil si, veien er (relativt) ny og går ikke fra landsby til landsby slik gamle veier gjør).
Bildet til venstre er tatt på nordsiden av passet akkurat i det skydekket letter og solen titter frem. Det damper av morgenkalde jorder. Jeg er her på circa 600 moh.
Turen skulle vært mye lengere enn den ble, men med snøslaps på veien og minus to grader i luften går det ikke så fort med giktbrudne Bamsefar.
 Jeg spiste lunch på et moderne og ikke så spennende sted. Men to ting taler til dets fordel: Det har hjemmeside og maten var utmerket. Jeg gjorde som de foreslo, og tok papardelle con funghi porcini (naturalmente e fatta a casa!), bitte-litt rødvin til et stykke pecorino, og kaffe. Så satt jeg en stund i solen og sendte SMS til venner og bekjente. Mens jeg spiste sto Bamsefar utenfor og så på meg med lengsel i blikket; ikke lett å nyte maten når noen står med nesen mot glasset og stirrer inn på den måten.
Tilbake til Toscdana over Passo di Cerreto. Bildet nedenfor er tatt på 1.000 moh med passet (1.261 moh) i bakgrunnen. Jammen var det ikke sne der også.
Planen var å kjøre gjennom Garfagnana tilbake, men da jeg kom ned fra passet var det blitt mørkt og jeg suste heller hjem på Autostrada. Snipp snapp snute så var 381 km tilbakelagt og den dagen ute.
Skrevet av admin den 4. December 2007
Vår arbeidende gjest i november var heldig; lavsesong med mindre arbeid enn normalt og Sjefen i SiToscana var bortreist i Roma. Ann Helen har vært her før, både som betalende og arbeidende gjest, så nå var tiden inne for å kose seg litt også!
En ettermiddag tok vi turen til Lucca, tuslet rundt i den pittoreske byen og tittet i butikkene. Siden konserten vi hadde planlagt å gå på hadde endret tidspunkt for forestilling, gikk vi istedet på bar og hadde en aperitivo før middag. I Italia drikker man sjelden alkohol uten å spise noe ved siden av, og denne gangen fikk vi servert østers (inkludert i prisen på 3 euro!) sammen med et glass Prosecco (den italienske versjonen av Champagne). Ann Helen hadde aldri smakt østers før, men etter å ha tenkt seg litt om bestemte hun seg for at hun likevel måtte prøve. På bildet kan vi se hvor elegant hun inntok sin første østers!
Jeg kunne jo ikke være noe dårligere enn Ann Helen, og til middag bestilte jeg den italienske retten alle har advart meg mot å spise. Etter å ha bodd to år i Italia var det på tide å smake på Trippa (kumage i tomatsaus), som etter alle fordommer viste seg å være grei mat, om enn lite spennende.
Jeg vet ikke om Ann Helen kommer til å bestille østers ved første anledning eller om jeg kommer til å dra på Trippa-festival (arrangeres flere steder i Toscana i oktober), men noen matopplevelser rikere ble vi i allefall!
Skrevet av Tage den 3. December 2007
  Nå som det er vinter her og temperaturen kan synke ned mot ti grader selv om dagen, da får vi isteden glede oss over vintergrønnsakene. Den vi setter mest pris på er artisjokker. Til venstre hvordan vi vanligvis serverer dem; med årets olje og litt salt. Men i går skar jeg til hjerter, kokte dem i circa ti minutter mens jeg varmet litt tørket chili i smør og olje. Mens pastaen kokte lå hjertene og surret forsiktig i fettet sammen med litt fersk, finhakket persille. Mer er det vel ikke å si om den saken.
Skrevet av Tage den 5. November 2007
For å se (et forslag til) hvordan været vil være her i Montemagno en hel uke fremover skal du bare klikke her. Tjenesten er levert av Meteorologisk Institutt (om jeg har forstått det riktig).
Skrevet av Tage den 3. November 2007
 Det hele begynner med at jeg våkner av at noen roper på meg. Det er tidlig, og jeg er litt forvirret. Men der hører jeg det igjen – en nabo, kanskje? Tar på meg noen klær og haster til badet, åpner slåene, og titter ut. Først ser jeg ingen og må gni meg i øynene (det er tidlig, tross alt). Så forstår jeg: Det er Bamsefar som roper. Han står der og ser lengselsfullt på meg med dagens føste solstråler på vindskjermen, med splitter ny SAE 80W90 API GL5 hydraulikkolje i girkassen og i kardangen, tanken full av høyoktan bensin, og vil på tur. En rask titt på værmeldingen viser 20 grader og skyfritt; A man has to do what a man has to do!
Jeg har laget et kart med bilder og informasjon; du finner det her. I tillegg kan du klikke på alle bildene for å få se dem i full størrelse.
I tillegg til en villig BMW har jeg også en villig Hustru! Efter en youghurt er hun klar. Egentlig er hun alltid klar, men efter en youghurt er hun helt spesiellt klar! En rask rådslagning og vi blir enige om en tentativ plan. Først østover mot Firenze til Prato. Derefter nordover over et pass i Appeninnene (og ut av Toscana og inn i Emilie Romagna), derefter vestover over en åskam og ned i neste dal, følge dalen sørover over et nytt pass og inn i Toscana igjen, for så å komme ned i Pistoia. Derefter en liten spurt på Autostrada hjem igjen. For å være på den sikre siden legger jeg inn i GPS‘en noen spisesteder i området som vi har besøkt tidligere – man vet jo aldri. Nå er det naturligvis et mål i seg selv å spise seg gjennom stadig nye steder, men noen gamle kjenninger er det alltid godt å ha med. Heldigvis fant vi et nytt sted. Men jeg foregriper begivenhetene: La meg beskrive turen.
Første strekket gikk fra Montemagno og via Fi-Pi-Li nesten til Firenze. Det var nesten ikke trafikk på Fi-Pi-Li denne lørdags morgenen så vi suste uforstyrret avgårde i strålende morgensol. Samtaleanlegget vårt er mer enn ti år gammelt, og fungerer fremdeles utmerket. Når man duver behagelig avgårde på en velsmurt BMW snakker vi om alt det vi ikke har tid til å snakke om i hverdagen. Om Huset i Svingen, for eksempel. Ah, der er en skikkelig utfordring!
Vi skulle bare suse gjennom Signa på vei til Prato, hvor vi skulle nyte dagens frokost-kaffe. Når vi er ute på tur starter dagen med at jeg lager meg en cappuccino mens hun slurper i seg sin youghurt. Og så, efter en times tid, da stopper vi og tar hver vår kaffe og én liten dolce. Helst en soglia con ricotta, om mulig. Når kapteinen er på tur alene er øktene to timer av gangen, men når Hustruen er med, da kjører vi omlag en times tid om gangen. Vi får sett mindre terreng og fler mennesker på den måten.
En gjenstridig enveiskjørt gate, i kombinasjon med ikke oppdaterte kart i GPS’en gjorde at vi fikk se mer av Signa enn vi hadde tenkt. Mye mer. Men da Kapteinen ombord endelig sluttet å høre på ordrene fra GPSen og isteden skrudde på hjernen og brukte øynene til å se på skilt og terreng, da fant vi raskt ut av byen. På en litt trist bar var det trøst å få. Som det skulle fremgå av bildet studerer noen kartet i håp om å kunne komme med noen kloke ord neste gang GPS’en leder oss på avveie.
  Én ting jeg alltid setter pris på er å kjøre i fjellene om høsten og våren. Da skifter årstiden med høyden. Her nede i Montemagno er de første tegnene på høst så vidt synlige. De første bladene har falt av de største trærne, men en rose blomstrer i hagen. Når vi kom oppover i høyden var det en helt annen historie. Men selv om høstfarvene var overalt, var det nesten bare i gult. Hvorfor er det slik at farvene virker (er?) sterkere i Nord Norge? Har det kanskje noe med typen trær og busker å gjøre?
Uansett, vi kjørte oppover dalen (det vil si nordover) inntil vi kjørte over passet og kom til Castiglione dei Pepoli. Byen ligger nordvendt og det var kald og rått så vi kjørte rett gjennom. Så svingte vi vestover forbi de to sjøene Lago di Brasimone og Lago di Suvina. Begge er regulerte (til vannkraft) og i en vik i den føste ligger det et stort “forskningsinstitutt for energi”. Det vil si en atomreaktor.
Her oppe var høstfarvene enda klarere og bartrærne stakk seg ut i sin grønnhet. Det er vakkert med høstfarver og knallblå himmel!
  Vel nede fra fjellet kom vi til landsbyen Sambuca Pistoiese. Den ligger inneklemt nederst i dalen og også i gamle dager gikk grensen mellom Toscana og Emilie Romagna her. Derfor ble det bygget en festning som i dag ligger ensom og forlatt høyt der oppe. Derfra er nok utsikten fantastisk så dit skal jeg dra en dag jeg har tid.
Det finnes én trattoria på stedet, og vi hadde lunch. I helgene har de sjømat, men den var ikke så god som den vi tidligere har fått på Trattoria Amalfi som ikke ligger så mange milene herfra. Men antipasti var utmerket, og vi (for en passende definisjon av “vi” i familien) stirret med begjær på fire cm tykke Fiorentia på nabobordet. Det var varmt og godt der inne og hyggelig betjening. Hva mer kan man be om?
Vi følger veien nedover dalen, og kommer til slutt ned til Pistoia. Derfra er det plankekjøring hjem. Forresten: Veien fra Sambuca til Pistoia er den gamle Etruskerveien mellom Toscana og Emilie Romagna (som Romerne overtok og rustet opp. Pistoia selv er etablert der den Romerske veien via Cassia fra Firenze til Lucca møtte denne gamle veien over fjellene. Ah – Romere!
På vei ned mot Pistoia ser vi hele sletten nedenfor oss. Vi har Pistoia rett ned, Prato litt lenger mot venstre, og i det fjerne ser vi Firenze. Det er ubehagelig flatt synes jeg.
Skrevet av Sissel den 2. November 2007
Skrevet av Sissel den 23. October 2007
I begynnelsen av oktober hadde vi besøk av koret, Liv Laga, som sang seg igjennom en hel helg i Toscana. Konsert med tradisjonelle norske sanger ble holdt på Piazza Garibaldi utenfor kommunehuset. Og her var det en av publikum som virkelig likte det hun hørte. Etter konserten ble hele koret ble invitert på et glass vin, en ‘prosecco’, på nærmeste bar. Stemningen var høy og det ble sunget ekstranummer under buehvelvingene utenfor baren, til ære for Margherita som hadde invitert. 
Skrevet av Tage den 21. October 2007
 Det er ikke til å legge skjul på at vi liker landsbymiddagger i sin alminnelighet. Og da særlig de som arrangeres i Cerageto; vi blir alltid invitert. Det var bare et par måneder siden vi var med på Porchetta in Piazza. De spiser porchetta to ganger i året der oppe, og i dag var dagen for vintermiddagen.
Det er naturligvis en utfordring å ha med seg en vegetarianer på middag hvor helstekt gris står på menyen. Men til primo hadde de laget en aldeles utsøkt soppsaus og til secondo fikk hun en samling oster. Nevnte jeg at soppen var fantastisk?
Derefter gikk vi tur. Det var mer vind enn vanlig, men utsikten mot Alpi Apuane var bra. Dagens budskap er vel at vi skal greie å kreke oss gjennom vinteren.
Skrevet av Tage den 20. October 2007
 Hvor mange ganger har ikke jeg gått gjennom Ponte grande? Men jeg gjør stadig nye oppdagelser. I dag gikk jeg tur med Marine og plutselig fikk jeg se en dame som ser ut av vinduet. Kanskje kan det kalles hverdagskunst. Eller kanskje brukskunst. Ikke vet jeg, men damen gjorde at jeg ble på godt humør.
Her er et hint til den som ikke har veldig gode øyne: Klikk på bildet for å laste det ned slik at du kan studere det nærmere – det er nemlig noe rart med damen i vinduet.
Skrevet av Tage den 9. October 2007
Som jeg har tidligere (flere ganger) skrevet om at vi hadde to veldig fine turer i forrge uke. For å demonstrere hvordan det er mulig å dokumentere slike turer har jeg laget et lite kart hvor loggen fra turen er tegnet inn. Kartet er levert av Google Maps. Du kan både zoome inn og bruke musen til å suse omkring i geografien.
Kartet er generert fra mine data (som jeg har hentet ut fra min GPS) av GPS Visualizer. Legg merke til at jeg bare har ett datasett (startet klokken 09:19); dersom det er fler kan man velge hvilke man vil “se”. Dermed kan mange turer samles i ett kart.
Bloggen er litt for smal for å gi slike kart den plass de fortjener. Teknisk er det en IFRAME med Ajax som gjør kartet mulig. Dersom du vil bruke Google Earth isteden har du en link her. Der er sporet (om jeg kan kalle det det) mye mer nøyaktig. For eksempel kan man klart se at jeg tok en stopp utenfor hotellet i Calci.
|
|
Hva skal men mann gjøre når Hustruen nyter mørketiden i Tromsø og han er ensom igjen i solfylte Toscana? Ett alternativ er å kjøre med BMW’en på en dagstur i Appenninene.
Jeg spiste lunch på et moderne og ikke så spennende sted. Men to ting taler til dets fordel: Det har hjemmeside og maten var utmerket. Jeg gjorde som de foreslo, og tok papardelle con funghi porcini (naturalmente e fatta a casa!), bitte-litt rødvin til et stykke pecorino, og kaffe. Så satt jeg en stund i solen og sendte SMS til venner og bekjente. Mens jeg spiste sto Bamsefar utenfor og så på meg med lengsel i blikket; ikke lett å nyte maten når noen står med nesen mot glasset og stirrer inn på den måten.
