SiToscana Vi bor i en landsby nært Pisa og kjenner Toscana - vi hjelper gjerne med å finne feriebolig som passer for deg.
www.sitoscana.no
Følg oss gjerne på Facebook
|
Skrevet av gunn den 18. May 2014
Gratulerer med vel overstått 17. mai! SiToscana hadde to utsendte medarbeidere i Oslo mens resten av oss feiret etter beste evne her i Toscana.
Da vi hadde norgesbesøk tenkte vi at en tur til Lucca kunne være en passende måte å feire dagen på. Der er det jo historisk sus som kan være en nasjonaldag verdig.
På veien, akkurat da vi passerte San Giuliano Terme, sto det plutselig folk over alt. De speidet i retning Pisa – og vi gjettet på at det var et sykkelløp eller maraton på gang. Overalt var det vimpler og bannere med “1000 miglia” på. Vi følte oss som del av et 17.maitog og smilte og vinket tilbake mens vi fortsatte videre mot Lucca.
Vel framme parkerte vi bilen og spaserte inn en av byportene. Besøket vårt skulle få oppleve l’amfiteatro med en skikkelig lunsj. Vi stusset litt på at Lucca var “pyntet” med halmballer men syntes det så riktig så pittoreskt ut. Byen kledde det liksom. Også på amfiteateret var det halmballer. Ja, ja tenkte vi – litt mye pynt kanskje.
Vi fikk bord og bestilte lunsj, gratulerte hverandre med 17. mai og skålte i hvitvin. Det var rolig og varmt – vi lente oss tilbake og nøt dagen. Brått ble plassen fylt av motorbrøl, stor applaus, plystring og hoiing – diverse biler av god årgang passerte restauranten vår med ca. en meters klaring. Vi befant oss med ett i sentrum for et billøp – midt i Lucca?!
Etter det første motorbrølet roet det seg litt og det hele fikk mer preg av en parade – og ja, det var jo 17. mai. Bilene var av varierende årgang men for oss virket det som de alle hadde en viss alder.
Med bord på første rad spiste vi vår lunsj mens den ene bilen etter den andre passerte. For hver bil og hvert motorbrøl likte vi halmballene bedre og bedre.
Maten ble fortært og etterhvert lærte vi at “1000 miglia” er et billøp som startet i 1926. Det omtales som det vakreste billøpet i verden og det er kun bilmerkene som var med i det første løpet som får delta. Løpet starter i Brescia, litt øst for Milano, går via Padova, San Marino, Roma, Viterbro, Siena, Volterra, Pisa, Lucca, Bologna, Reggio Emilia, Mantova og så til Brescia igjen. 1000 mil på vakre veier, i år gikk det av stabelen i dagene 15. – 18. mai. Spesielt interesserte kan finne mer om verdens vakreste billøp på sidene til 1000 Miglia (både italiensk og engelsk)
Før vi dro hjem fra Lucca måtte Nina, besøket vårt, besøke det lille rommet. På sin vei ut igjen fant hun dagens eneste norske flagg som hun tyvlånte for at SiToscana skulle få sitt 17. mai-bilde. HURRA!
Skrevet av gunn den 11. May 2014
Denne uka var SiToscana på to-dagers tur for å besøke fire av våre utleiere i Chianti-distriktet. Vi var på Volpaia, Giardino, Casale og Borgo Taddei. Det ble mange mil på veien, men så lenge man kjører gjennom vakkert bølgende landskap og små pittoreske landsbyer, og møter så utrolig hyggelige folk, er slike mil en sann fryd.
Når vi kommer fram til bestemmelsestedene står det som regel en hyggelig utleier og venter på oss. I tillegg til å oppdatere oss på status for boligene og å fotografere blir det alltid tid for en prat. For italienere er et møte aldri bare et møte om sak men like mye et møte mellom mennesker. For oss blir det mange hyggelige stunder.
Før vi reiser videre får vi ofte en flaske vin fra gårdens egen produksjon – vi er jo i vinland. Flaskene overrekkes alltid med stolthet – og vi må love å gi tilbakemelding på hva vi synes om den. Vinsmaking tar vi derfor meget høytidelig i SiToscana.
Nedenfor kan dere se glimt fra turen vår.
Karine jobber fra SiToscanas mobile kontor på Volpaia
Paola og Elisa på Volpaia
Samuele på Giardino – stolt vinbonde
San Miniato sett fra Giardino
Colle Val d’Elsa på kartet – her ble det lunsj den ene dagen
Gamlebyen i Colle Val d’Elsa
Karine sjekker epost i Colle Val d’Elsa
Nygrønne vinranker
Borgo Taddei – vingård med historisk sus. Her overnattet vi.
Lorella på Borgo Taddei
Vinmarka på Borgo Taddei
Deilig verandastemning på Borgo Taddei
Sissel under testing av lys
Skrevet av gunn den 4. May 2014
Av en eller annen underlig grunn havner SiToscana stadig i San Miniato. Når man tror man er på god vei hjemover etter besøk hos en utleier kan man fra baksetet høre: Oiii – er vi i San Miniato???! Stedsansen er kanskje ikke den mest utviklede sansen hos alle i SiToscana …
Men, å tulle seg bort for så å komme til stede i San Miniato er kanskje ikke det verste som kan skje. I San Miniato vet vi i hvert fall hvor vi skal spise lunsj!
Midt på Piazza del Popolo, Folkets plass, ligger den lille restauranten som også heter “Piazza del Popolo”. Første gangen vi rotet oss inn i San Miniato var det lunsjtid, og den første restauranten vi tilfeldigvis fant var denne.
Overraskelsen og gjensynsgleden var stor da det var Elisa som kom med menyen. Før jobbet Elisa hos en av våre utleiere, og ikke visste vi at hun hadde åpnet restaurant. Restauranten drives av Elisa og fire andre ildsjeler. Her er det uformelt og hyggelig, utrolig god mat og et kjempebra utvalg i viner. Åpningstider og telefon for bordbestilling finner du på nettsiden til Piazza del Popolo
Skrevet av gunn den 9. March 2014
Det er mange måter å bli kjent med et nytt sted. At du kunne gjøre det med geocaching, eller caching for de innvidde, skjønte jeg først i går. Da fant jeg min første cache! Karine, den erfarne, og veldig hekta cacheren, dro meg med, pekte og forklarte. En helt ny verden åpnet seg.
Skatten vi fant lå i en plastboks – det gjør de alltid. I boksen ligger det også ei lita blokk hvor man kan skrive navn og tidspunkt for funnet, og kanskje en liten hilsen. Så legger vi alt tilbake der vi fant det. Vel hjemme registrerer vi funnet på ei spesiell nettside for caching. 
Jeg visste jo forsåvidt at caching var en moderne form for skattejakt, men at det også ga så mye mer, visste jeg ikke før jeg prøvde det. Caching kan for eksempel være lærerikt. Gårsdagens cache lå i en klosterruin, og for å forstå hvor vi skulle lete måtte vi lese om klosteret. Alt på mobilen selvfølgelig, der og da. Karine leste høyt for meg og nå vet vi mer om historien begge to.
Sosialt er det også. Å gå på skattejakt er morsomt å gjøre sammen noen, og som regel tenker to hoder bedre enn ett. På veien kan du også møte andre som er ute i samme ærend. Da skjer som regel en av to; man hilser og begynner å skravle – om caching selvfølgelig, om den siste cachen, om den vanskeligste man har funnet og sånt. Eller, man forsøker å se ut som en helt vanlig turgåer, som slettes ikke er ute på caching i hvert fall. Det er jo om å gjøre å finne flest mulig cacher, og være først ute og sånt. Vi traff fire slike personer i går, men vi ble ikke lei oss fordi de ikke hilste eller snakket med oss – nei da – vi forstår dem vi.
Etter dagens gangsperr å dømme må caching være veldig bra for helsa også. Du får beveget deg i ulendt terreng og gått mye frem og tilbake. Det fine med caching er at du ikke tenker på at det er det du gjør. Hver meter du går gir mening, selv om du av og til går det samme strekket frem og tilbake opptil flere ganger.
At cachinga ble avsluttet med et par timers lunsj ute i sola i ruinene på Verruca gjorde turen perfekt for meg.
Skrevet av gunn den 8. March 2014
Gratulerer med dagen alle sammen!
I italia er Mimosaen symbolet for feiring av kvinnedagen, eller “Festa della donna” som de sier her.
Typisk Italia, tenker vi. Andre steder markerer de slike dager – her feires det.
Vi tok en tur i skogen for å se på alle de vakre mimosatrærne som nå står i full blomst.
Skrevet av gunn den 2. March 2014
Denne uka møtte vi en ny huseier som gjerne vil at vi skal formidle ferieboliger for ham. Vi samarbeider med mange ulike boligeiere og det er like spennende hver gang vi skal treffe en ny – å se hvem vi møter. Denne nye partneren skiller seg kanskje litt ut.
Vi ble litt overrasket da vi kom fram til avtalestedet. Inngjerdet skog så langt øyet rakk, vi var litt usikre, kunne det være her da? Bare en anonym jernport? Plutselig åpnet den seg, automatisk. Det tok vi som et tegn og kjørte inn, opp en lang pinje-allé. Akkurat slik vi har sett det tusen ganger før på film. Vi ble litt revet med og fra baksetet kom det forslag om at SiToscana kanskje burde hatt en cabriolet – det hadde passet veldig godt denne dagen i hvert fall!
Vel, litt opp i bakken ble vi brått revet ut av filmassosiasjonene våre. Rett foran bilen spankulerte to fargerike fasaner. De var litt av et syn, men med kameraet i bagasjerommet mistet vi muligheten til å dele det med dere. (Det skal aldri skje igjen!)
Ved en stor villa sto huseieren og ventet. Vi hilste pent og ble vist inn i huset. Det ble fort klart for oss at dette var litt spesielt. Vi vandret fra det ene gedigne rommet til det neste, fra bad til bad, til ei enorm stue med buede takhvelvinger. Vi gikk ut, til bassenget, til tennisbanen – og til barnepikens hus. Ved siden av villaen lå det et lite, vel, lite og lite fru Blom, lite i forhold til villaen kanskje, men her kan for eksempel barnepiken bo, forklarte huseieren, – og kokken, – og vaskehjelpen. Med villaen følger det en egen kokk som lager ønskede menyer tre ganger om dagen samt en som vasker og rer senger – åtte timer per dag.
Det viste seg at vår nye samarbeidspartner er marchese, en slags greve, og eiendommen vi kom til var på intet mindre enn 5 800 mål. I tillegg til parkområder består den av oliven-, skog- og jordbruksland. Den har vært i familiens eie siden 1532.
Marchesen var en hyggelig mann og viste oss villig rundt. Han snakket entusiastisk om villsvinene, om fasanene, og om den fantastisk gode trøffelen man kunne finne i skogen hans. Stolt fortalte han også om gården sin som ble drevet økologisk.
Han hadde mer å vise oss. Vi la oss på hjul etter hans lille hvite bil. Det førte oss langs smale skogsveier og gjennom nye pinjealléer. Midt i en sving stoppet han, hoppet ut av bilen og viftet med armene – dette måtte vi se! Rett ved siden av veien lå det noe som for oss kunne se ut som en brønn, ca. 3 meter dyp – men det var det slett ikke – det var et “kjøleskap” fra skikkelig gamle dager. Om vinteren, når det var frost, hogde de ut is som de så lagret i dette “kjøleskapet”. Hvor lenge isen holdt seg fant vi ikke ut av denne dagen, men det er noe vi undres over. Enkelte av oss synes å huske noe lignende fra Norge også, ikke akkurat en brønn som dette, men noe de kalte ishus eller noe sånt hvor de oppbevarte is til bruk for å lagre fisk og lignende.
Hele eiendommen er full av skatter. Derfor arrangerer eieren også guidede turer for de som vil vite mer om historien og livet som har vært levd her. Om høsten er det mulig å få være med på trøffelsanking, villsvinjakt og fasanjakt.
Da besøket var over dro vi til nærmeste by for å sjekke “forholdene”, slik vi alltid gjør med nye utleieobjekter. Finnes det en restaurant her som kan være interessant for våre gjester f. eks. – Og ja, det gjorde det. Vi stoppet på den første vi så, og det viste seg å være et godt valg. Vi slo til med papardelle al cinghiale – pasta med villsvin. På turen hjem var det to som gjespet kontinuerlig og kanskje småduppet litt – sjåføren holdt seg heldigvis våken.
Detaljer om disse to ferieboligene kommer så snart vi har det klart.
Skrevet av gunn den 22. February 2014
Med sine mange småveier og stier er Montemagno og Calci et flott utgangspunkt for å gå tur. På vår siste vandring kom vi over en liten skulpturpark, midt ute i skogen.
Skulpturene er laget av brødrene Settimo og Renato Andreoni over mange, mange år. De var veldig glade i naturen og ønsket å gjøre andre oppmerksom på hvilken verdi den hadde. Nå er begge brødrene gått bort. Men, skulpturene deres lever videre, til glede for den som kommer forbi.
Mer om turmulighetene i området her kan du lese på SiToscana sin side: “Fotturer i Toscana – og Cincue Terre”
Skrevet av Sissel den 13. February 2014
For at servicen til gjestene våre skal bli enda bedre har vi knyttet til oss en ny partner i SiToscana, Gunn Skarlo. Hun har nettopp flyttet fra Norge og er begynt å jobbe ut fra kontoret vårt i Montemagno. I dag fikk hun bevis på at posten kommer fram også i Italia.
Det er ikke første gang Gunn er i Italia. Med flere ferieoppphold og ett langtidsopphold på seks måneder vet hun sånn noenlunde hva hun går til. Hun forstår allerede en god del italiensk og ligger i hardtrening for å lære mer. Å kunne språket er veldig viktig for SiToscana da vi har tett kontakt med de italienske huseierne våre. Dessuten kan man gå glipp av mye moro hvis man ikke forstår språket. Forrige uke var vi på besøk og presenterte Gunn for første gang. Det ble invitasjon til ‘pranzo’ og mye italiensklæring for henne sammen med Clara og Roberto på Borgo di Alica.
Den store lidenskapen til Gunn er fotografering. Vi bruker mange bilder på nettsidene våre og tar de aller fleste bildene selv. Ofte kommer det hyggelige tilbakemeldinger nettopp på grunn av bildene. I tillegg til å vise ferieboliger forsøker vi å dokumentere det vakre landskapet og morsomme episoder fra reisene våre rundt i Toscana. Vi tror nok at Gunn skal få utløp for fotolidenskapen sin her sammen med oss.
Ved siden av å fotografere skal Gunn svare på henvendelser fra folk som vil leie feriebolig i Toscana, utvikle nettsidene våre, skrive i bloggen, oppdatere Facebook-siden vår med spennende nyheter og gi informasjon til gjestene våre.
Gunn sin kontaktinformasjon finner du på nettsiden vår: Kontakt oss
Skrevet av gunn den 27. January 2014
Det er vinter i Toscana. Den ene dagen skinner sola fra skyfri himmel og lunsjen spises ute på terrassen. Neste dag blåser det og regnet øser ned. En slik dag er det i dag og da fyres det i SiToscana-kontoret. Sissel svinger øksa og kløyver veden. På kontoret durer den norske Dovreovnen.
 Januardag for å nyte lunsjen ute  Veden ligger klar rett utenfor døra  Sissel svinger øksa  Den trofaste Dovreovnen
Skrevet av Tage den 12. January 2014
 Fire sorter valnøtter Det hele startet med at jeg fylte en pose med valnøtter fra en stor kurv nede i butikken i Montemagno.
Ikke visste jeg at det var forskjell på valnøtter. Disse var anderledes enn alt jeg tidligere har vært borti på to måter: Skallet var så tynt at man kunne knekke dem med hendene, og de hadde en fyldigere og mildere smak.
Da jeg noen dager senere ville vite mer om dem kunne hun fortelle at det var valnøtter. Men det visste jeg forsåvidt. På Ipercoop hadde de tre typer og jeg kjøper en pose av hver. Men ingen av dem smaker som de jeg kjøpte (enda) mer av i butikken i landsbyen.
Bildet viser fra venstre en Franquette og en Sorrento. Til høyre en Lara. Så en åpen og uåpnet valnøtt fra Montemagno. Jeg har med stor omhu valgt representative nøtter, både i størrelse og overflate.
Vi vil nå ha valnøttre i haven, men vi vil ha den samme typen som jeg kjøpte i butikken. Eller med andre ord: SiToscana er på desperat jakt efter en valnøttekspert.
|
|
