Sommerminne
Nå som vinteren herjer med oss og det ikke engang er 15 varmegrader midt på dagen, da passer det med et minne fra en av sommerens turer. Kan vi være dristig og si at vi ser noe av det beste Toscana har å by på?
|
||||
|
Skrevet av Tage den 25. December 2013
 Svor og fett, og kjøtt Slakteren som garanterer at kjøttet kommer fra dyr som har hatt et godt liv, han hører litt dårlig, har liten tålmodighet med dem som snakker dårlig italiensk, og han vet lite om norsk kosthold. Det siste er lettest å overse.  Ribbe i fire deler Uansett, resultatet er at når han leverer ribben vi har besilt viser den seg å være fem kilo (bra!), har ribben (bra!), flott svor (bra!) og 99% fett (mindre bra!). Selv Ribbemagikeren Sissel erkjenner at hun ikke kan lage et julemåltid av hvitt fett uansett hvor flott svoren er. Vi må forsøke et ribbebygge-prosjekt Først deler vi den orginale ribben i tre deler. Vi sitter igjen med en flott svor med en cm fett under, en stor skål med hvitt fett, og et magert stykke med ribben. Hva vi skal gjøre med halvannen kilo hvitt fett er uklart. Vi returnerer til slakteren og kjøper fire kilo skinke. Magert svinekjøtt som er utbenet og derfor ganske formelig. Ribbebyggingen kan begynne. Først legger vi ribbena, derefter kjøttet, før vi danderer svoren på toppen.  Ferdigmontert ribbe  Ferdig ribbe Den ferdigmonterte ribben ligner til forveksling en ekte norsk ribbe. Bortsett, naturligvis, fra at den veier nesten seks kilo. Det er litt i meste laget, kanskje, til fem voksne. Fire timer senere er ribbebyggesettet ferdig stekt. Damene har fått aperitivo og spist primo, og er kjempefornøyd med resultatet. Skrevet av Tage den 22. December 2013
 Hustruen, med krykker, på førjulslunch  De er enige om at én porsjon suppe er tilstrekkelig Takket være det som for oss legfolk fremstår som et medisinsk mirakel er Hustruen ikke bare tilbake på bena, hun er så til de grader tilbake at hun som den naturligste ting i verden blir med på den åpenbare starten på julen: Lunch på Trattoria di Montemagno. Hun går ikke så fort, men hun går ikke noe senere nå enn hun gjorde før de skiftet ene hoften hennes. På Trattoria’en er det lurveleven uten sidestykke. Nabobordet er åtte voksne og fem barn—mange barn på én gang i italiensk målestokk—og de feirer jul. Hver gang det distribueres gaver til barna er det ikke mulig å få en ørens lyd. En herlig unorsk kombinasjon av voksne som prater, mat til alle, og gaveutdeling. Det som i Norge er en meget (!) privat seanse er utspilles her i full offentlighet. Uten at det generer noen i lokalet; eller minst de som deltar. Vi er tre som spiser stor lunch, med både hvit og rød, for femti euro. Summen er 55 euro, men eftersom man ikke gir driks i Italia runder Laila ned til femti heller enn av vi runder opp til seksti. Nytt av året er at Trattoria di Montemagno har nå åpent også på mandage. Skrevet av Sissel den 20. December 2013
Julegaven i år ble ny hofte, til og med en italiensk en! I hvertfall ble operasjonen gjort i Italia, og jeg velger å tro at den nye hoftekula av titan er italienskprodusert. Etter seks uker med forberedelser, innleggelse til operasjon og rehabiltering er jeg klar til å fortelle litt om det italienske helsevesenet. Italia er kjent for høy standard på helsestellet, og det er mye man kan bli imponert over. Det nye sykehuset i Pisa holder høy standard, den medisinske delen har vært utmerket, kommunikasjon med pasienten ikke alltid helt bra, sykepleien har en del mangler (fra en gammel sykepleiers kritiske synspunkt), to ukers rehabiliering på spa var bare fantastisk. Og maten, der har vi virkelig noe å lære! Vi fikk regelmessig utlevert lister der vi kunne velge retter til lunsj og middag, alltid to varmretter og dessert til begge måltid. Men Italia er jo i økonomisk krise, selv matbudsjettet er under press. Hva gjør italienerne da? Jo , de går løs på den uviktige frokosten. Den besto av en bolle kaffe eller te pluss en pakke med noen tørre smakløse kavringlignende saker. Jeg spurte etter marmelade og ble ledd ut. Hvordan kunne jeg forvente sånn luksus i disse krisetider?! Skrevet av Sissel den 2. November 2013
Jeg har alltid beundret bønder som våger å satse tilværelsen sin på naturens luner. Vær og vind, temeraturer og udyr, for lite eller for mye kan være avgjørende om høstens grøde blir fantastisk eller katastrofal. Det lille oliventreet i hagen vår bør være et godt eksempel på det.
I år er det Kari som hjelper meg. Hun “overvintrer” i landsbyen vår, ser ut ti å ha det riktig så trivelig i Casetta Livia. Nå vil hun finne ut hvordan de små bitre olivenfruktene kan ende opp som vidunderlige godbiter på matbordet. Vi starter med årets innhøsting.
I fjor fikk vi 29 kilo oliven av beste kvalitet fra dette treet. Årets resultat er 1,6 kilo av heller ymse kvalitet! Vi er enige om at det er godt vi ikke lever av olivendyrking. Men vi har hatt en flott dag i sol og over tjue varmegrader. Skrevet av Sissel den 24. October 2013
Fantastisk å ha besøk av en gammel venninne fra tida da vi bodde i Nederland! Skrevet av Sissel den 10. October 2013
 Endelig vann igjen! Like utenfor porten vår sto en vannpost. Den var et samlingspunkt for folk i gata. Syklister på mountain bike på vei opp i fjellet stoppet for å drikke, lente seg over med en fot som støtte mot murkanten. Sery fylte vannkanna der på vei til foring av kaninene om morgenen. Og for oss var enkelt å ta vann derfra til blomstene i ‘cortilen’. Så en dag var vannposten ødelagt! I flere måneder sto den slik mens praten i gata gikk om den vannposten som alltid hadde vært der. Inntil en vakker dag da to bolde norske menn gjorde en kjempeinnsats. Tage og Edvin demonterte hele greia, støpte nytt fundament og snudde den slik at den ble mindre utsatt for skader. Ny messingkran ble montert, og dermed var hverdagen i gata tilbake slik det skulle være.
Skrevet av Tage den 10. October 2013
 Med Lucia under sitrontrærne En av høstens uunngåelige oppgaver er å klippe sitrontrærne. Dersom vi mot formodning skulle få en frostnatt må vi dekke til trærne og da må de være velfriserte. Det hjelper også godt på utviklingen av sitronene at alle nye skudd er tatt vekk. Gartneren vår Lucia er selvskreven til ansvaret mens landsbyens lengste mann klipper av de greinene hun sier skal bort. Skrevet av Sissel den 8. September 2013
Yngstedatter Marianne er på besøk fra Oslo. Fikentreet vårt bugner av modne frukter. Sammen har vi laget fikenmarmelade i to dager.
Modne fiken er myke og tåler ingen hårdhent behandling før fruktkjøttet blottes og saften renner. De er nærmest umulig å frakte lengre avstander enn til nærmeste nabo. Derfor brukes de bare i tørket tilstand i Norge, og da helst i jula. Hvis ferske fiken tilbys i nord, er de blitt høstet umodne og smaker ingenting.
Vår fikenmarmelade inneholder ca. 30% sukker og ingenting annet enn fiken og sukker. Men så kom Marianne og ville eksperimentere. Nå har vi litt forskjellig marmelade, smakt til med kanel, sitron, nellik, stjerneanis og grappa. Kom gjerne innom for en smak! Skrevet av Tage den 27. August 2013
 Heidi spiller  Positiv dame Ikke alle dager er like. For eksempel er det ikke hver dag at en profesjonell musiker tilbyr seg å underholde litt mens vi nyter en apperitivo før middag. Men eftersom de skal reise hjem i morgen og det er en slik strålende sommerkveld så fant Heidi frem fiolinen sin og spilte for oss. Til daglig spiller hun førstestemmen i et kammerorkester i Tyskland i Hessen (nord for Frankfurt a.M.). De har bodd to uker i huset til Gerda og Lee langt der oppe i skogen. Det vet vi, for da Livia Sissel og jeg gikk tur forleden hørte vi at noen spilte fiolin langt der oppe i skogen. Med seg til Toscana har hun mann og to sønner. På vei hjem skal de til Cremona (CR). Saken er at fiolinen er den andre fiolinen som hennes ektemann laget. Ektemannen er “egentlig” snekker, men forsøkte seg altså på fiolinbygging. Da den eldste sønnen så på faren mens han arbeidet med den sa han “Han gløder”. Dermed ble også han fiolinbygger. Verdens sentrum, om man er fiolinbygger, det er Cremona. Der studerer sønnen (fiolinbygging, naturligvis).  Publikum  Ekstranummer I tillegg til sønnene og ektemannen er Lee på besøk, og ikke mindre enn seks nordmenn i alle aldersgrupper. Noen drikker vann fra tåteflaske, andre hvitvin med og uten Campari mens noen foretrekker husets velkjente Very Dry Martini. Vi spiser typisk bar-mat, men også fiken med salame mlianese. Sesongens andre fikenhøst ser ut til å bli fantastisk og vi gasser oss. Klokken blir godt over ni før Heidi tilbyr et ekstranummer og middagen kan begynne. |
||||
|
Copyright © 2020 SiToscana - All Rights Reserved |
||||
